Søndag 8. november ble det arrangert filmvisning på Ormseter flyktningmottak i regi av studentene på Den Norske Filmskolen, i samarbeid med «Refugees Welcome to Norway – Hamar».
Jeg skal prøve å gjengi opplevelsen vi hadde av å være der.
“Movies touch our hearts and awaken our vision, and change the way we see things. They take us to other places, they open doors and minds. Movies are the memories of our lifetime, we need to keep them alive.” Martin Scorsese
Sist søndag hadde noen av studentene på Den Norske Filmskolen gleden av å få besøke Ormseter, et flyktningmottak på Hamar. Vi hoppet i bilen, pakket med oss litt filmvisnings-utstyr, en popcornmaskin vi fikk låne, bamser til barna, kaker sendt med fra de studentene som ikke kunne bli med selv, og så kjørte vi til Hamar. Da vi svingte inn på tunet på Ormseter ble vi umiddelbart møtt av noen nysgjerrige barn på sykkel som smilende tittet på de rare tingene vi bar ut av bilen. Rundt på mottaket hadde den lokale frivilliggruppen fra Hamar hengt opp rosa håndskrevne lapper med «Filmvisning!» og info om at vi skulle komme. På vei inn i administrasjons-bygningen møtte vi glade folk som akkurat hadde avsluttet ukentlig tegnekurs, også arrangert av frivillige.
Vi fikk båret inn alt stæsjet til oppholdsrommet reservert for anledninger som dette. I mens gikk de frivillige fra Hamar rundt og banket på hos beboerne, for å minnet om den annonserte filmvisningen. Det er noe sånt som 130 beboere på Ormseter som bor i små campinghytter, containerbrakker og små rom i en gammel leirstedbygning. Det er fort gjort å bli sittende for seg selv på hvert sitt lille rom (eller 15 kvm tomannsrom), når det er langt til nærmeste by (Ormseter er ca 25 min utenfor Hamar, uten busstilbud på søndager). Aktivitetstilbudene på mottaket er få, og ofte basert på frivillig initiativ. Invitasjoner til nye venner utenfor mottaket står ikke akkurat i kø, og mulighetene til å aktivisere seg i lokalsamfunnet uten personnummer er så små, uansett om viljen er aldri så stor. Ulike nasjonaliteter, språkbarrierer, dårlig nett som gjør det vanskelig å ha kontakt med familien, som allerede er så langt borte, og små oppholdsrom gjør det ikke enklere. Alt dette har jeg fått se og oppleve med egne øyne på tidligere besøk. Allikevel har jeg sjelden vært et sted med så mye latter, gjestfrihet og generøsitet ovenfor meg og den lille datteren min som jeg har hatt med. Og heldigvis er det masse flinke folk som bidrar med arrangementer og selskap, som gjør det mulig for oss å få være med å hjelpe til!
“Everywhere can be home and everywhere is not really home and you have to deal with loneliness and alienation. I’m old enough to realize that eventually you have to deal with loneliness, anyway. I’m happily married, I love my children, but eventually you have to deal with yourself. I trust the elusive world created by movies more than anything else.» Ang Lee
Snart kom de aller minste barna med familien på slep løpende inn til oss, og hoppet med en gang ned på putene på første rad. De tok tak i hver sin bamse, og tittet spent på Mattias som jobbet med å få sving på den store popcornmaskinen, og kniste litt av oss andre som gjorde akrobatiske øvelser for å få rigget opp lerret, projektor og lydutstyr mellom stoler og bord. De aller fleste barna prater så godt som flytende norsk, siden de går i barnehage. Etter en liten stund kom det også en gjeng med mindreårige ungdomsgutter tuslende sjenerte inn i identiske flipflopper, håndhilste og presenterte seg på norsk. De kom alene til Norge for noen få uker siden, og til mottaket for bare få dager siden.
-
Mattias rocket popcornmaskinen og var kveldens mest populære mann.
Endelig var alt på plass og visningen kunne begynne. Det var ubetalelig å høre latteren, de små hvinene og popcornknasingen i halvmørket, da vi satte på animasjonsfilmene. Barna satt helt stille på plassene de hadde funnet seg, med unntak av da de pilte fram og tilbake til Mattias, og med lure glimt i øynene strakk fram hendene med små beger for å få mer popcorn. Eller da de kom bort og spurte pent om de kunne få litt tørkepapir for å tørke opp litt saft som i farten hadde havnet på gulvet. Prosjektoren blinket gjennom rommet, og de små smilene lyste i halvmørket. Kjersti, Therese og Jo delte ut saft og kaker sammen med de voksne beboerne, mens Kristoffer og jeg styrte lyd og bilde. Ungdomsgutta kom også etterhvert snikende fram, og nikket sjenert til Mattias; om de også kunne få litt popcorn? Etter barnevisningen ble de voksne og ungdommene igjen, og vi viste den indiske feelgoodfilmen «The Lunchbox», med Irrfan Khan og Nimrat Kaur i hovedrollene. En rørende og hjertevarm liten filmperle, men kaaanskje litt for feel-good for en hvilkensomhelst tenåring?
Gutta foreslo nemlig James Bond til neste gang!
- Irrfan Khan i filmen «The Lunchbox»
Det er rimelig magisk som filmstudent å få se i levende live hvordan en film kan få alle i et rom til å le,
og faktisk gi mennesker som har det vanskelig, et lite avbrekk fylt av glede og samhold.
Både som et samlingspunkt på tvers av språkbarrierer, men og fordi historiene som utspiller seg på
lerretet helt enkelt er så fine, morsomme og relaterbare for alle der, at uansett hvor i
verden vi kommer fra og hva vi har opplevd, så må vi bare flire når en sau får en veps i rompa.
Og det er rimelig rørende som menneske å få oppleve hvor takknemlig det er å gjennomføre et slikt tiltak,
som koster oss så lite, men gir så mye til både beboerne på Ormseter, og til andre frivillige som vil komme på besøk og som setter pris på et møtested for store og små. Det er så utrolig lite som skal til.
I tillegg oppstår en mulighet for alle de som har hjulpet oss, som også får gleden av å bidra til noe så fint!
Ikke minst er det vi som skal være enormt glade for at vi fikk komme på besøk.
Vi gleder oss til å komme tilbake! <3
-
Kjersti Wøien Håland (manusstudent på kull 9) og Therese Næss Diesen (lydstudent kull 9).
Takk til de frivillige fra Hamar og beboerne på Ormseter som var med å hjelpe til, Hammartun Skolekorps og Lillehammer Filmklubb for Popcornmaskin, Norsk Filmdistribusjon og Arthaus for filmer, Film fra Sør for gode tips og Den Norske Filmskole for utstyr!
Lydlinjene på kull 9 og kull 10 har utforsket lyden av Lillehammer.
Skrevet av Therese, på vegne av lyd kull 9 og kull 10. Alle foto av Thomas Pape.
For noen uker siden hadde lydentusiastene på filmskolen gleden av å få besøk av lyddesigner Gisle Tveito.
Det var et hjertelig gjensyn for kull 9, som sist hadde besøk av han i våres da vi mikset tv-serie, og et nytt hyggelig møte for kull 10. Med masse mikrofoner og idéer i bagasjen, kom han opp til Lillehammer og ville ha oss med ut å leke i nærområdet.
Filmskolen ligger tross alt på Lillehammer – byen som fortsatt bærer preg av OL ‘94. Som eneste sted i Norge, og et av få steder i verden, har Lillehammer en bob- og akebane som ligger en liten kjøretur fra sentrum. Siden det nærmer seg ungdoms-OL på Lillehammer 2016, er det nå full aktivitet der oppe, med all verdens landslag som trener frem til denne begivenheten. Derfor pakket vi sekken og lydbaggen, kledde oss godt (siden det allerede begynner å bli ganske kaldt her oppe) og tok med oss ørene våre ut på tur for å lytte til og ta opp noe fet lyd – kull 9 og kull 10 sin aller første fellesundervisning!
Det som er gøy når det bare er oss på lyd, er at vi kan leve ut som de nerdene vi er. Diskutere hvilke mikrofoner vi skal bruke, hvor vi skal plassere dem, holde kjeft og lukke øynene mens vi lytter og dele entusiasmen i hvor fet lyden vi nettopp tok opp var.
Det ble nok av slike øyeblikk i bob- og akeanlegget. Å se og høre en bob passere, var ganske spesielt i starten. Det de holdt på med, gikk ekstremt fort og føltes veldig risikabelt når de kastet seg utfor banen i en så ekstrem fart, liggende på et lite akebrett(skeleton) med hodet først. Det var spennende å høre de nærme seg og skrangle forbi mikrofonene våre i en vill fart og styrke.
Først og fremst gjorde vi mange opptak av disse passeringene med bobsleder og skeletons. Vi gjorde blant annet stereoopptak med noen supervide mikrofoner, som kan ta opp frekvenser langt utenfor vårt hørselsområde, og surroundopptak med flere typer surroundmikrofoner.
I tillegg hadde vi i forkant fått lov å lage våre egne kontaktmikrofoner som tar opp vibrasjoner i materialer som ellers er vanskelig å få tatt opp med andre mikrofoner. Vi festet dem på noen metallrister og som ristet idét bobsledene passerte. Og heldige som vi var, fikk vi også lov å snike med noen mikrofoner oppi boben til det norske landslaget! Etter å ha tuslet rundt i OL-anlegget, gransket området for alle mulige mikrofonplasseringer og hørt på bob en hel dag, fikk vi til slutt nok. En bob er tross alt bare en bob.
Tilbake i miksekinoen på skolen dagen derpå, lyttet vi gjennom samtlige opptak. Bob på full guffe i stereo og surround! Yes! Vi fikk noen gode passeringer som vi trikset litt frem og tilbake med, og som vi fant ut kunne være gode effekter til fremtidige prosjekter. Og vrengen i mikrofonene som vi snek med i boben til det norske landslaget hørtes da merkverdig likt ut som oppskytingen av Apollo 13?!
Men vi fant også ut at opplevelsen av å faktisk være der var mye større enn å høre lyden ene og alene. Trykkbølgene og synet av de lynraske bobene som passerte foran øynene våre forsterket opplevelsen av lyden. Vi trodde det skulle låte fetere enn det gjorde – selv om mye faktisk låt veldig bra!
Neste utflukt med Gisle har han sagt at vi må finne på og organisere selv. Montro hva det blir? Slalom? Moskusjakt? Eksplosjoner? Uansett hva det blir, er fokuset å ta opp noe fet lyd! Det vi elsker.
Takk for en fin lekedag, Gisle!
Og takk til læreren vår Carl Svensson som ryddet plass i kalenderen vår til dette.
Hilsen
Bror, Johan, Yvonne, Kris, Gjermund, Adam, Peder, Anna, Matilde, Valeria og Thomas.
Denne gangen er det manusforfatterene på kull 9 som har lagt ned eksamensfilmpennen til fordel for bloggpennen! Tekst av Kjersti Wøien Håland, manus kull 9.
Kaffehanda dirrar. Deadline nærmar seg sakte men sikkert. Fingrane flyg over tastaturet. INT. EXT. Karakterar. Viljer, mål og behov. Dette er kvardagen for oss i manus kull 9. No skriv vi på eksamensfilmmanus. Men kven er vi egentlig? Kva er våre favorittord? Har vi nokre skjulte talent?
Vi tok oss ei pause frå eksamensfilmskrivinga for å la blogglesarane bli litt bedre kjent med oss.
Harald Mæle jr.
Her ser vi Harald på researchtur til Svalbard på Filmskolen tvserieprosjekt høst 2014.
Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Munich! Veldig undervurdert.
Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Billy Wilder. Ikke undervurdert.
Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Rusproblemer og seksualitet har det blitt mye av.
Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
Jeg skrev en film i fjor som var mer personlig og intim enn noe jeg har skrevet tidligere. Før jeg satte i gang trodde jeg dette ekstremt personlige utgangspunktet ville gjøre ting enklere, men skriveprosessen viste seg å være akkurat like vanskelig som den pleier. Overrasket meg litt.
Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
«Omsider».
Har du eit favorittord?
«Flesk» (evt. «purre», men da må det sies på sunnmørsdialekt).
Har du nokre skjulte talent?
Ikke hvis jeg forteller om dem på en blogg.
Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Grine.
Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Jeg synes alt er like vanskelig.
Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Bøker, bilder, bekjente og andre ting på «b».
Jørgen Færøy Flasnes
Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Det er virkelig altfor mange serier og filmer jeg skulle ønske jeg hadde skrevet selv, men det er noe med Broen 1, som jeg alltid har tenkt «Faen, det var jo smart, da!». Riget er også jævlig fett, da! (Ja, vi elsker Danmark!)
Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
– David Simon.
Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
– Jeg oppdaga vel at jeg skriver ofte om familie. Det er det nærmeste jeg kommer et «bunntema». Hva er en familie? Hva er vi villige til å gjøre for de vi er glade i? Kjenner man egentlig familien sin? Hvorfor er vi glade i hverandre? Vet ikke, familie er vel interessant og er det ikke det vi alltid kommer tilbake til uansett?
Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
Jeg bruker ofte ordet «dopplereffekt». Når jeg for eksempel skal skrive en scene hvor en bil kommer susende forbi en karakter. Du har sikkert lagt merke til hvordan en bil, et tog eller en motorsykkel høres annerledes ut når den er på vei mot deg enn når den er på vei fra deg. Det er dopplereffekten. Det er en skikkelig effektfull lyd, som er farlig og spennende, men vanskelig å skrive. Så jeg skriver bare «dopplereffekten». Det er synd, men lyd er noe jeg merker at jeg ofte glemmer å skrive. Det er så mye lettere å bare skrive bilder, fordi der strekker språket mitt mye mer til, enn med lyd. Man ender ofte opp med å skrive eksplosjoner som «PANG!» eller «BOOM!» også bare ser det så patetisk ut på arket. Jeg vil ha flere lyd-adjektiver i vokabularet!
Har du eit favorittord?
Kalkulator.
Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Veit da faen, begge er tricky. For få de til å grine må du være såpass følsom at du kan treffe publikum emosjonelt, mens for å få de til å le, må du være smart nok til å overraske de intellektuelt. Den siste er vanskelig, men enklest å forholde seg til. Også rent matematisk: Til og med i en dårlig komedie, ler du fortsatt minst et par-tre ganger. Så ofte gråter man jo ikke i Never-Ending Story engang.
Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Alt er vanskelig syns jeg… Det finnes luker og vinduer av «Åh! Det var jo en fin replikk!» mens man skriver, men ellers er det bare ren disiplin og selvtvang som gjelder. Noe jeg virkelig liker med skriving, som jeg ikke hadde tenkt så mye på før, er jo at skrivinga tvinger deg til å finne ut av noe og lære noe nytt hele tiden. Enten om et tema, en jobb, en følelse, et fenomen, et problem. Det tvinger deg til hele tiden å utvikle deg – så lenge jeg kan gjøre det, så er det å skrive lett nok.
Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Jeg liker å lese dokumentar-og faglitteratur (det man på godt engelsk kaller non-fiction). Helst ting som ikke har med film og tv å gjøre. Jeg må få det fra så mange retninger som mulig. Men inspirasjon er et sjenert dyr… Tenk om den forsvinner ut av rommet, nå som jeg har snakket om den?! Jeg bør holde kjeft nå.
Marta Huglen Revheim
Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Det er mange, men akkurat her og no var det første eg tenkte på Fucking Åmål. Det irriterar meg at nokon har skildra ungdomstida på 90-talet så bra, slik at det liksom ikkje er vits i å prøve å gjere det på nytt. I tillegg syns eg karakterane i filmen er fantastiske, og eg får vondt i hjartet berre eg tenkjer på han med mopeden som er forelska i Elin. Akkurat slik kjennes det å vere ulykkeleg forelska.
Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Eg har vel ikkje eitt særskilt idol akkurat, men det er mange eg ser opp til. Eg beundrar det Lena Dunham har fått til, eg syns Miranda July og Julie Delpy er flinke folk og eg blir inspirert av forfattarar som Erlend Loe og Lydia Davis. Det finns så mange dyktige forfattarar at det til tider kan virke skremmande å skulle kaste seg ut i deira kjølvatn, men ein får berre krysse fingrane og håpe på det beste.
Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Eg trur eigentleg ikkje det. Eller, eg kan i alle fall ikkje sjå det sjølv på dette tidspunktet. Livet kanskje? Nei, eg trekk det tilbake. Teit svar.
Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
Ja, eg trur eg har blitt overraska på kvart einaste prosjekt eg har jobba med på Filmskulen. Overraskinga kjem som regel då eg innser at det eg skriv kan bety noko meir enn det eg først trudde. At ein idé om noko med ein bonde kan bli til noko som handlar om framandfrykt, eller noko som byrjar som ein tullete idé om ei jente som heiter Gitte kan blir til noko som kjennes viktig om kreativitet.
Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
Augneblink trur eg eg skriv litt for ofte. I neste augneblink, ein augneblink for seint, ho blir ståande ein augneblink, berre ein liten augneblink, osv. Det ordet kan brukast til alt, og i alle samanhengar.
Har du eit favorittord?
Eg stjel favorittordet til min gamle norsklærar, Berit Glærum: kjærleik. Ein kjær leik, liksom. Er det ikkje det livet burde vere?
Har du nokre skjulte talent?
I mine beste augneblinkar (!) kan eg teleportere meg sjølv frå ein plass til ein annan.
Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Grine. Definitivt. Sjølv ler eg tusen gongar oftare enn eg grin, både av røyndommen og av film/ tv. Latteren sit liksom lausare i folk, trur eg. Det er også mykje mindre skamfullt å le enn å grine. Ein kan le hånleg eller ironisk av noko, men tårer er alltid ærlege.
Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Eg er frista til å seie alt saman, at alt er like vanskeleg, men dersom eg berre kan seie éin ting går eg for dritten i midten. Du veit kvar du vil byrje og kvar du vil slutte, men ikkje korleis du skal komme deg frå A til B.
Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Eg blir inspirert av alt frå litteratur og poesi til podcastar og nyheiter. Hendingar i mitt eige eller folk eg kjenner sine liv kan også vere inspirerande. Eigentleg berre gode historier generelt. Så eg trur eg svarar det i staden: eg blir inspirert av gode historier.
Kaja Eline Grøndahl
Kaja på researchtur til Svalbard på Filmskolen tvserieprosjekt høst 2014.
Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Jeg kan gi noen kloke svar nå og svare Girls eller Modern Family, to serier jeg finner geniale. Men skal jeg være helt ærlig, så pleier jeg starte skrivedagen min med kaffe og en ny episode av den brilliante serien Shaun the sheep (eller Sauen Shaun som den heter på norsk). Siden den er for et yngre publikum har man en tendens til å se den som noe tullball for kidsa, men serien er genial på sin egen måte. Det er synd at kunst ofte blir sett på som noe forbeholdt et eldre publikum og ikke noe som kan være så enkelt som Sauen Shaun. Serien er en slags ny Wallace and Gromit–animasjon, med pure Charlie Chaplin, null-dialog-humor. Skulle ønske jeg hadde skrevet noe så enkelt og catchy som Shaun.
Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Forfatterne jeg beundrer mest tilhører litteraturen og er Astrid Lindgren og Roald Dahl. De har vært idolene mine så lenge jeg kan huske.
Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Jeg skriver mest historier om barn og for barn. Tematikk som død, sorg og ensomhet er noe som går ofte igjen. Jeg var svært fascinert av dette som barn, siden det var en mystisk side av livet man sjelden snakket om. Jeg var heldig som hadde foreldre som turte å snakke med meg om det og ga meg et sunt forhold til det. Død var aldri noe jeg fryktet og som alle andre hadde jeg et stort behov for svar. Tror det er mye av grunnen til at jeg også er komfortabel med å snakke om det.
Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
I løpet av tredje semester skulle vi skrive en TV-serie, hvor vi samarbeidet to og to. Serien Harald og jeg skrev endte opp med å bli en thriller som foregår på Svalbard. Jeg har alltid fryktet å måtte skrive en avhørscene med politi og det hele. Selvsagt var dette noe jeg endte opp med å skrive. Etter en måned med blod, svette og tårer, and lots of True Detective, så hadde jeg overlevd min største frykt. Scenen endte opp med å bli en av de jeg var mest fornøyd med og den jeg lærte mest av. Så moralen i denne historien: ikke vær redd for å gå ut av din komfortsone.
Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
Ja… Dessverre. ”Som om” går altfor ofte igjen. Jeg får frysninger hver gang jeg skriver det. Det er mitt (ofte dårlige) forsøk på å være poetisk.
Har du eit favorittord?
Jeg har to ufrivillige favorittord, som står skrevet i svaret over.
Har du nokre skjulte talent?
Jeg vil påstå jeg er over middels god på å navigere meg fram i ulikt terreng. En gang måtte jeg kjøre fra Milwaukee til Chicago, kun på hukommelse og feeling. Vil bare understreke at det også var kveld og amerikanske veier er shitty når det kommer til gatelys. Glei lekende lett fra A til B, selv om jeg grein og fryktet jeg ville ende opp som hakkemat i en dårlig horrorfilm i løpet av store deler av turen.
Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Begge deler. Det blir litt som å sammenligne epler og appelsiner. Du vet aldri om du serverer noe publikum liker. Men jeg har bedre forståelse over hva som får meg selv til å grine, så det er kanskje hakket enklere.
Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
First draft. Det å komme seg gjennom et first draft er det vanskeligste for meg. Og jeg har som regel størst problemer med andre halvdel, når alle tråder skal nøstes sammen.
Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Den beste inspirasjonskilden for meg er å kaste meg selv ut i situasjoner jeg vanligvis ikke ville ha havnet i og utvide min egen horisont. Det er super-klisjé å si det, men det er som regel da jeg finner nye skatter.
Kjersti Wøien Håland
Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Episodeforfatter på Six Feet Under, må eg vel si. Elsker Six Feet Under. Eller Buffy the Vampire Slayer. Som eg også elsker.
Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Tony Kushner på grunn av Angels in America. Dei scenene er så godt skrive at eg veit ikkje kor eg skal gjere av meg.
Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Vennskap, trur eg går igjen ein del. Og to ganger har eg skrive komedier som starter med nokon som kjem ut frå ein institusjon.
Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
Det overraska meg at eg kom til å skrive ein del komedie. Eg elsker komedier, men såg for meg, før eg starta, at eg kom til å skrive mest drama. I det meste eg likar å sjå på sjølv så er det jo alltid ein mix av dei to, så eg kunne tenke meg å gjere begge deler.
Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
Skriver ofte «kva meiner du?» som replikk. Og i det virkelige liv så seier eg veldig ofte «om du skjønner kva eg meiner.» Eg må vel ha ein slags redsel for at folk aldri forstår kva andre folk meiner.
Har du eit favorittord?
Rabalder.
Har du nokre skjulte talent?
Hmm. Fingrane mine kan gå i spagaten. Så ein karriere basert på at eg setter små hattar på hendene mine og latar som dei er dansarar er innen rekkevidde.
Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Trur kanskje grininga er vanskeligare å oppnå. Men samtidig er det skumlere å prøve å få folk til å le. Fordi det er så innmari åpenbart om du ikkje lykkes.
Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Slutten.
Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Litteratur, og mennesker ein møter, ser eller snakkar med.
Amy Black Ndiaye
Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Den listen er lang, og ganske personlig. Ja, ja, se inn i min sjel, her er highlightsene: Greys Anatomy (Shonda Rhimes), Rocky (Sylvester Stallone), Shame (Steve McQueen, Abi Morgan), The Broken Circle Breakdown (Carl Joos, Felix Van Groeningen), L´une chante, l´autre pas (Agnes Varda).
Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Shonda Rhimes og Agnes Varda. (Hvis Lars Vaular hadde skrevet manus, hadde han garantert vært et idol.)
Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Det har blitt mye sorg og ensomhet mikset inn i en dysfunksjonell familiesituasjon. Hovedkarakterene mine hører alltid til en gruppe mennesker som ofte havner utenfor samfunnet og lengter etter en form for tilhørighet. Personlig blir jeg veldig motivert av å kjempe mot urettferdighet basert på klasse, seksualitet, kjønn, etnisitet og religion, og det føler jeg mine manus reflekterer.
Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
På en penneprøve endte jeg opp med å skrive et manus om to rike, hvite, veldig gamle menn. Ganske overraskende vil jeg si.
Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
“Hun ser…” Det er mye som blir sett i mine manus. Noen ganger skriver jeg heller at “blikket følger…” eller “mysende titter hun…” for variasjon.
Har du eit favorittord?
Idde. Slæng for idiot ganger tusen.
Har du nokre skjulte talent?
Jeg har et talent for å redifinere kjente ordtrykk (ordtak og uttrykk) samt begreper som ofte flyr folk hus forbi. Et talent som holder meg varm gjennom tykt og lavt. Et talent skjult for verden, men synlig for klassen.
Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Å få de til å grine.
Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Skriveprosessen er et puslespill uten like. Det er sykt vanskelig å vite hvordan man skal starte historien. Det er sykt vanskelig å avslutte historien: avsluttet jeg samme historien jeg startet med? Det er ganske vanskelig, ikke sykt, men ganske, vanskelig å skrive midten. Midten er en labyrint man må navigere seg gjennom, for å komme frem til den riktige slutten. Mange steder å gå seg vill. Du har ikke en start uten en slutt, eller en slutt uten en start, så begge de får lik vanskelighetsgrad.
Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Alt. Bilen som suser forbi med dundrende musikk. Å stå bak kassen på Shell og forklare hvorfor bensinprisene er så høye uten å være politisk..(går det?) Gå hjem alene fra byen, beruset i natten. Sitte på do. Sitte på benken på 1952 i Bergen, med utsikt over Bønesskogen og Ulriken, den idylliske utsikten ødelagt av et gammelt og falmende industribygg. Middag med familien. Telefonoppdateringer på rotte-gjengen. Allah. Vann. Aljezeera-nyheter. Fester. Urettferdighet. Kontraster. Stillhet. Hvis det er stillhet rundt et tema, det er noe folk flest ikke vil snakke om, kan jeg garantere deg at jeg vil skrive om det.
Og med det ønsker vi i manus kull 9 alle ein trivelig haust!
Hvor lang er tidslinjen din nå? Hvor lenge skal du jobbe i kveld? Kan du se på en greie? Hvor er egentlig “point of no return” nå? Hvordan gjør jeg den tydelig nok? Kanskje han burde være sintere der? Hun må i hvert fall ha en større og tydeligere bue. Hvor mange dager er det til Giese kommer? Lykke til på visning i morra!
Det er store ting som skjer i klippegangen for tida. Etter sommerferien fikk vi nemlig vår største (og kanskje viktigste oppgave, sånn personlig sett) her på skolen. Vi skal klippe spillefilm! Og det kommer vi til å bruke store deler av vårt femte semester på.
Før sommerferien fikk vi valget mellom disse to:
Å klippe en grovklipp
Vi startet rett etter sommeren med introduksjon og pep talk med vår kjære danske klippevenn/-lærer/-mentor, Morten Giese. Hva må vi tenke på nå i starten? Hvordan skal vi komme oss gjennom så mye materiale? Hvordan skal vi holde motivasjonen oppe? Hvor mange scener må vi klippe om dagen? Hva skal vi fokusere på? Hva skal vi ha klart til neste møte? Flere spørsmål? Nei? Go!
Så klippet vi spillefilm i noen uker parallelt med andre øvelser her på skolen, men sånn grovt regnet fikk vi klippet i omtrent tre hele uker før Giese kom tilbake for gjennomsyn av grovklippen. Vanligvis varer en grovklippfase i ca. fem uker (og klipperen jobber ofte parallelt med opptak), så du kan si vi hadde det rimelig travelt. Filmen Jag etter vind har totalt 155 scener og for å komme oss gjennom alt materialet på tre uker var vi nødt til å klippe ca. ni scener per dag. Vi jobbet alle i ulikt tempo, så visse dager klippet vi kanskje elleve scener. Små transportscener eller mellomscener, som kanskje bare er innspilt i en vinkel, gikk naturlig nok raskere. Andre dager trengte vi hele ettermiddagen på en scene, med all dens informasjon og vendepunkter.
Det var en lang prosess og en ordentlig prøve i selvdisiplin, tålmodighet, konsentrasjon og fokus. Det har iblant føltes som om vi jobber ved båndet på en fabrikk; en masse bilder og lydklipp ligger spredt på rullebåndet som kommer imot oss. Det var veldig mange valg som måtte tas, mange tagninger som måtte sees på og det var viktig å ikke låse seg fast i klippepunkter og logistikk, men hele tiden ha fokus på å spisse scenene, finne raskt fram til kjernen og komme seg videre. Det er ikke smart å gjøre et halvveis bud på scenen, for det er umulig å huske hva du tenkte og så i materialet når du kommer tilbake til det i neste runde. Du klarer ikke ha en like god oversikt over det du tenker og gjør når materialet er så stort. Her er det viktig at man noterer ned hva man tenker og føler, og at man har et fokus på hva som fungerer i materialet.
Siden klipperen er den første som ser materialet blir han/hun filmens første publikum. Tanker og ideer som har virket selvsagt og logisk under manusprosessen og innspilling kan se helt annerledes ut når det kommer på skjermen, og hvis det da ikke fungerer helt eller virker rart for klipperen, ja, da fungerer det nok ikke for publikum i kinosalen heller.
Under akkurat denne øvelsen, hvor vi jobber uten regissør, fokuserer vi mye på å gjøre våre egne bud på scenene og filmen. Kanskje ser vi noe annet enn hva som er tenkt. Kanskje ser vi ikke så tydelig den kjærlighetshistorien. Da kan vi prøve å forsterke det eller fokusere på noe annet som vi selv føler er viktigere eller tydeligere i materialet. Kanskje vi ikke faller helt for den type kjærlighetshistorie, men mer for f.eks. ensomheten i den eller den karakteren, og vil heller se hva vi kan jobbe med der. Under denne øvelsen har vi altså virkelig mulighet til å fokusere på akkurat det vi interesserer oss for i filmen. Og magefølelsen er et viktig redskap som vi skal lære oss å stole på.
I en ”normal” situasjon ville vi lagt opp grovklippen i manusrekkefølge, slik at regissøren får se den tenkte versjonen. Bud på scenene bør vi likevel presentere – vi er tross alt de som ser hva som faktisk utspiller seg på skjermen. Dette fører ofte til at regissøren får nye ideer, for så å gi nye ideer videre til klipperen. Deretter baller det på seg og plutselig høyner vi filmen mange mil og ender opp med en historie som er tusen ganger bedre enn først tenkt. Da er det virkelig gøy å fortelle historier!
Men så – rullebåndet har stanset og scenene er ferdigmonterte og sorterte, og noen scener har blitt bedre enn andre. Det som føles bra er at vi nå er gjennom materialet og har formet oss et bilde over hva det er slags filmer vi vil lage. Nå er det på tide å løfte blikket fra den enkelte scene og begynne å se på helheten.
Å se på en grovklipp
Å ta en liten grovklippbaby ut av det trygge klipperommet og vise den til andre er ganske dritt. Det er fint å endelig få se hva man har, men når vi jobber med store mengder materiale, så er det rart å se det vi gjorde helt i starten. ”Hva i all verden tenkte jeg på her?”, ”Hva mente jeg med det der?”. Med mye materiale har man ikke like god oversikt over det man har gjort, og det føles ganske nakent og personlig å vise noe man har jobbet med helt alene over lang tid (for ikke å snakke om den klissete musikken man la på under et svakt øyeblikk i klipperommet). Men dette er noe vi bare må bli vant til, for sånn er det i denne delen av prosessen. Selvfølgelig er det også helt rått å se scener og sekvenser som virkelig fungerer allerede her!
Visningsdagene kom og Giese lo, ble forvirret, spent, glad, alvorlig, imponert, streng og stilte oss en million spørsmål. Han tok fram penn og papir, tegnet og tegnet og drillet oss i dramaturgi, tre-akts-struktur og de åtte sekvensene med hvert sitt vendepunkt. Han presset oss til å finne hvilke momenter vi må forsterke og hvilke scener som kan bidra til dette. Hva kan jeg gjøre for å forsterke 2. vendepunkt? Hvordan får jeg handlingen i gang? Viljen til hovedkarakteren må ha mer motstand for at dilemmaet skal bli større. Hvor starter konfrontasjonen?
Så snakket vi masse om filmen vi vil lage, historiene vi vil fortelle og vi fikk laget en plan for hva vi skal jobbe med framover og hvordan. Og da sitter man der da, med 100 post-it-lapper på veggen, én for hver scene – som potensielt kan stokkes om i en million versjoner. Da savner man en regissør å kaste ball med!
De neste ukene jobber vi mest med omstrukturering og karakteroppbygging og fokuset ligger derfor på å jobbe mer analytisk og ikke like intuitivt som vi jobbet de første ukene. Det er altså mange strukturendringer på gang i hvert klipperom nå. Og det er her vi er i prosessen – i andre fase av spillefilmklippingen. Analysebrillene er på og vi prøver å forsterke og tydeliggjøre historien. Om fire uker kommer Giese tilbake for ny gjennomgang. Etter det går vi i gang med tredje og siste fase hvor vi igjen skal jobbe mer intuitivt, kanskje sette opp noen screenings og gjøre en siste finpuss, før vi helt til slutt sitter spente og klare for evaluering av seks helt forskjellige spillefilmer.
Og sånn helt til slutt har hver klipper ett ord å si om prosessen så langt:
Kristian: Ambivalent
Karl: Hoppfullt
Herman: Lærerik
Idun: Skremmende/emosjonell/turbulent/angstfremkallende/ubesluttsom
Thomas: Sommerfugleffekt
Toril: Stimulerende
Vi holder dere oppdatert!
Hilsen fra klipp, kull 9.
Kristian Tveit, Herman Paulsen, Idun Kvasbø, Toril Strøm, Thomas Hasselstrøm og Karl Sparre.
