Manuslinjen

MANUSKLASSEN

Om du ser noen sitte krøket over en dataskjerm i dyp konsentrasjon, eller kanskje heller surre rundt i søken etter prokrastineringsprosjekter (typ ping-pong, gjøre egne versjoner av Disneylåter, velge rett farge på tapen, finne den rette størrelsen på Post-It-lappene, finne den perfekte Whiteboard-tusjen), så er det mest sannsynlig en manusforfatter du har støtt på. Her er et bilde av oss en gang vi fikk sol på oss. Men det skjer ikke så ofte, så ekstra D-vitaminer anbefales.

I førsteklasse lærer man mye om den dramaturgiske verktøykassen: Vendepunkter i film og scene, hvordan strukturere fortellingen, hvordan bygge karakter og bevisstgjøring av kunstneriske valg for å få fram hensikten bak det hele. Mye er learning by doing – man skriver, prøver og feiler (eller lykkes, en gang i blant). Det går mye ut på å skrive en tekst, møtes i gruppen, snakke om teksten og skrive den på nytt. Man lærer seg verdien av å gi og få gode tilbakemeldinger. Førsteklasse går også mye ut på å lære seg å samarbeide med de ulike fagfunksjonene. Etter det lever du og mac’en din i en symbiose hvor du skriver og skriver og skriver – en manusforfatters våte drøm.

MAREN SKOLEM

Jeg er 25 år gammel og kommer fra Bærum. Før Filmskolen gikk jeg Forfatterstudiet i Bø og Forfatterstudiet i Tromsø, litteraturvitenskap i Trondheim og Publishing i Oxford.

Generelt har jeg pinlig lite erfaring med film og filmmanus, og som regel må jeg svare ”nei?” når noen spør om jeg har sett en eller annen film eller hørt om en eller annen regissør. Men det gjør faktisk ingenting! Filmskolen er en skole der alle – inkludert (eller kanskje særlig?) medstudentene –  er fantastiske lærere, og da spiller det ikke så stor rolle hva du kan fra før. Det eneste som betyr noe er at du får lage historier og skrive og lære av morsomme, dedikerte folk hver eneste dag, og jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn dét. 

Så dersom du leser denne teksten for å finne ut om Manuslinja er verdt alle søknadsnervene som du sitter med nå, så er svaret definitivt: Ja. 100%. Fyll opp kaffekoppen og kjør på!

CAROLINE BERGENDAHL ARNESEN

29 år fra Hammerfest. Etter Dramalinjen på VGS har jeg bedrevet utrolig mye av tiden ved siden av å jobb, ja selv på jobb, til å skrive – på en sci-fi og en krimbok, i tillegg til å ha et usunt forhold til TV-titting. Noen tenker kanskje at man burde bruke tiden på noe mer fornuftig enn å se på TV, men nå er jeg så heldig å kunne unnskylde meg med at det er «jobb». Om du er glad i å skrive, men mangler verktøyene for visuell dramaturgi, så er dette linjen for deg. Man lærer å strukturere en historie, om forarbeid før man setter seg ned med selve manuset, om vendepunkter og hvordan vise visuelt det du ønsker å fortelle.

EMANUEL NORDRUM

Jeg er en 34 år gammel sukkerklump fra Oslo. Når jeg var liten drømte jeg om å leve av å skrive, men når konsept-musikalen jeg skrev basert på musikken til Aqua ikke ble noe av — muligens fordi musikken ikke helt stod i stil til den høyaktuelle AIDS-tematikken — begynte jeg en karriere innenfor journalistikken i stedet for. Året jeg fylte 30 gikk det opp for meg at om jeg ikke fulgte drømmen min nå, så kom jeg aldri til å gjøre det, så jeg bestemte meg for å dedikere meg fullstendig til å skrive manus for film og teater i fem år før jeg skulle gi opp. Når jeg kommer ut av skolen vil jeg ha gjennomført de fem årene (og litt til), men det ser ut til å gå bra, så da tror jeg sannelig jeg skal slå på stortromma med fem år til.

MARIANNE

Jeg har bakgrunn fra litteratur og søkte på filmskolen fordi jeg ville skrive TV-serie.

Lenge nølte jeg imidlertid med å søke fordi stedet Lillehammer hadde dårlig effekt på søknadsmotivasjonen, og jeg var redd for koselige småhus og mitt eget hat mot folk i tights. Hvis du har lignende tvil, ikke nevn det på intervjuet og vær også obs på at nølen med å søke kan medføre aldring. Slik var det i alle fall for meg (jeg var blitt 34 år da jeg søkte) noe jeg må betale for nå i form av mobbing.

Men det sagt: Uansett er det helt verdt det. Jeg har kjøpt meg tights som jeg går med i skjul på hybelen og om vinteren er det snø. Så kan man spørre seg: Er jeg som skriver dette, veldig sliten etter akkurat å ha nådd nok en deadline? Svaret på det er ja og det er på en måte poenget i denne teksten. Her på Lillehammer lever man nemlig i en boble, noe som har sine minus, men framfor alt sine pluss. Man slipper nemlig ikke unna og lærer nok det man skal.

SIMEN AUGUST BORGNES

26 år fra Bærum. Etter videregående brukte jeg nokså lang tid på å finne ut hva jeg ville bli. Jeg reiste til USA (da Trump var programleder) og studerte et semester. Det skulle ikke ta så lang tid før økonomien førte meg tilbake til mutterns kjeller og jeg begynte å jobbe som pleier på flere sykehjem. Heldigvis for økonomien starta jeg på en rådyr reklameutdannelse i Oslo som jeg gleder meg til å nedbetale om halvannet år, men det positive var at dette var første skritt i riktig retning. Jeg fant ut jeg verken var god eller likte tekst innenfor reklameuniversets strenge rammer så jeg fortsatte i det stille med egne, pretensiøse tekster. Det gikk fort over til manus da jeg ville visualisere det jeg skrev, og lære samarbeidet med resten av fagfunksjonene.     

Så med IMDBs topp 250 og sykehjemmets rike persongalleri i lomma, starta jeg på filmskolen og oppdaget Rogert Ebert’s filmstandard.

MADS STEGGER

Jeg er 23 år og født i Sønderborg(Syddanmark). Jeg voksede udelukkende op med film, hvor Adam Sandler havde hovedrollen, så min interesse for film startede først den dag, jeg opdagede, at der fandtes andre film end Adam Sandler-film. Jeg var ca. 10 år gammel der. I samme periode startede jeg også med at stå på skateboard og mine venner og jeg filmede hinanden, når vi skatede forskellige steder i byen. Det var dog først efter gymnasiet, da jeg begyndte på Københavns Film- og Fotoskole, at interessen for fiktionsfilm opstod for alvor. Jeg gik både på skolens basisforløb og overbygningsforløb. Jeg troede først, jeg ville være filmfotograf, men jeg lærte hurtigt, at jeg bedre kunne lide at skrive fortællingerne end at filme dem. Jeg kan åbenbart bedre lide sofaen end settet. Jeg søgte ind på Den Norske Filmskole, fordi jeg forelskede mig i norsk film og tv og fordi skolen har lagt op til at manuslinjen arbejder tæt sammen med producer- og instruktørlinjen gennem alle 3 år. Og så søgte jeg, fordi jeg tænkte, at det ville være dejligt med en sprogbarriere, når nu filmfaget er så ukompliceret.