En sak i taget!
Stjernehimmel. Tusen små sirisser synger ut i den tomme natten. Soldaten med nattkikkert senker hodet og lytter. Han står vakt i ørkenen. Med ett høres fyrverkeri. Nei, vent: Med ett høres skudd. Soldaten dukker opp i en teltinngang, andpusten. Nei, vent: Soldaten dukker opp i teltinngangen, redd. En hånd river av linselokket på et digitalkamera. Et gevær lades. Nei. Stryk det. Tilbake. Flere soldater ser undrende opp mot teltinngangen. En radio skurrer ifra teltet ”Skuddene kommer fra en feiring, antageligvis et bryllup, over..”
Jeg sitter i mitt plakatklistrede 3x2m² klipperom. Jeg har ikke rørt tastaturet på 15 minutter. Jeg stirrer tomt inn i råmaterialet som imiterer hovedpersonens nattkikkert i Afghanistan. Stjernehimmel. En skjerm, en monitor, to sprakende høytalere. Dette ser ikke ut som en spillefilm.
Før jeg startet på filmskolen var jeg en relativt god klipper. Trodde jeg. Jeg er klokere nå. Jeg skriver ordene «skjerp deg” på en postit-lapp og henger den rett over monitoren. Jeg husker faktisk ikke i skrivende stund noe av det jeg har lært. Olivier (den gamle klippelæreren) sine ord virrer rundt i et sammensurium. Hvordan kan jeg glemme alt? Hvorfor kan jeg ikke bare klippe?
Repetisjon. Komposisjon. Beskrivelse. Nysgjerrighet. Prinsipp. Forandring. Bildeutsnitt. Perspektiv. Struktur. Stemming. Karakter. Metodisk. Rytmisk. Dynamisk. Tema. Idé. Funksjon. Konflikt. Tidsklipp. Bevegelse. Dialog. Utvikling.
Det å miste motivasjon gidder jeg ikke. Men jeg har herved mistet. Jeg vet ikke helt hvordan. 2 år med intensiv klippemetodikk, gode filmvisninger, arrangementer, privileger, mennesker. Katastrofalt fine samarbeid.
(Ingrid og Stian, klipp kull7, i sine klipperom)
Det er den tradisjonelle langfilmklippeøvelsen for klippelinjen jeg her snakker om. 9 uker med selvstendig arbeid, uten regissør – deadline 10. desember. Det går fint lenge, men så treffer jeg den usynlige veggen. Omstruktureringen blir et rent helvete fordi manuset har store store problemer. Jeg vil ikke gjøre det beste ut av det. Jeg vil gjøre den beste.
Det er så utrolig fint med kaffepause.
Det nærmer seg evaluering. Vi har hatt all mulig slags veiledning igjennom disse årene på klippegangen: dramaturgi, visuell beretning, filmmusikk, lyd, rytme, stil, action og dialog – alle momenter man skulle trenge for å klippe en brukbar film. Men så har det altså kommet til dette. Jeg ser på pappfigurene jeg ikke føler noe for gå inn den ene døren, ut den andre.
Den forlokkende lyden av sosialisering, kaffekverning, diskusjon – jeg vrir hodet mot døren. Skyggene av lydklassen beveger seg over glassruten. Jeg trenger et vindpust, et jordskjelv. Det er i disse stunder jeg savner vår gamle klippelærer Olivier, som har fulgt oss kull 7-klipperne de 2 første årene.
Han la merke til det – når klipperne kom litt for ofte ut til vanndispenseren, når de vandret for lenge utenfor territoriet lyttende etter lyden av sivilisasjon. ”Anette… Lysna,” kunne han beroligende si gestikulerende som bare franskmenn på gebrokkent svensk kan. ”En sak i taget.”
Ferdig til jul.
