DIALOGDIALOG

Vi lydfolk var så heldige å få med oss et veldig fint møte i vår. Norsk Filmlyd forening arrangerte en samling av den norske filmbransjen der målet var å få i gang en dialog om dialog i norsk film, fordi kvalitet tilsynelatende har blitt verre og verre. Ofte referert til som ”lydsyken”. Møtet var ufattelig inspirerende og traff spot on på problemstillingen: «Norsk dialog har blitt dårlig og uforståelig, hvorfor?».
Hvorvidt utsagnet i problemstillingen gjelder for alle norske filmer, er for så vidt uinteressant, da relativitet spiller en generelt stor rolle for alle diskusjoner om bra/dårlig. Noen filmer har veldig bra tydelighet i dialog, andre filmer har ikke veldig bra tydelighet i dialog. Poenget er at temaet bringer frem en rekke interessante diskusjons emner.

Det var et panel bestående av representanter fra forskjellige fag. Axel Hennie regi og skuespill, Hans Petter Moland regi, Jan Lindvik lyd, sjefen for norsk filminstitutt, en filmkritiker fra Dagbladet, en produsent, og en dialektekspert (sorry for svak navnføring), i tillegg til et publikum på ca 100.

Det hele startet med en forsker fra UiO som har forsket på dette med dialog i film. Han hadde en innledning som dreiet seg om utydeligheten i dialogen, samt hvor viktig det er med forholdet lyd og bilde. Ser man leppene på skuespiller så skjønner man i mye større grad hva som blir sagt, kontra hvis man spiller av nøyaktig samme replikk med lukkede øyne. Følgelig viste han filmklipp fra norsk film der dialog er vanskelig å se/forstå, hvor han fulgte opp med klipp fra amerikansk film med samme utgangs punkt, for å se på forskjellen. Bekreftende nok skjønte man dialogen helt klart i de amerikanske eksemplene, til tross for at de pga teknisk feil ble vist med et mye lavere volum. Han mente at hovedforskjellen ligger i hvordan de amerikanske skuespillerne snakker i et rolig tempo, og i harmoni med stemningen i scenen, og at de gir plass til hverandre i måten å kommunisere på. Resten av innledningen surfet ganske overfladisk på hva som kan være problemer med lyden, fremfor der problemet egentlig ligger – i bransjen generelt.

Etter at dette innledende foredraget var gjort, ble panelet satt foran publikum. Debatt lederen begynte å spørre hver enkelt paneldeltager om hva vedkommende trodde var årsaken til dårlig dialoglyd i norsk film. Den første halvtimen ble dermed brukt til å snakke om hvordan lydsyken påvirker det ferdige resultatet av filmen, sett fra de enkeltes synsvinkler. Moland snakket om hvordan han sørget for å gi plass til lyd på sett og aldri ville ettersynke, filmkritikeren skjønte ikke at det var noe problem med norsk filmlyd, dialektekspert begynte på teorier om vår oppfattelse av forskjellige dialekter, og i det hele tatt. Det så ut til å bli en ganske svada og ukonkret aften. Helt til Hennie fikk nok. Han hevet stemmen og var tydelig lei av å høre på sine kolleger, og holdt et lengre innlegg som satte standarden for resten av kvelden. Problemet med lyden ligger ikke i hvor vidt en skuespiller snakker tydelig, eller på en grov dialekt. Heller ikke i at lydmann ikke blir hørt på sett, eller skrur dårlig lyd i etterarbeidet. Jeg skal forsøke å få frem poenget som ble fremarbeidet.

I all hovedsak dreier det seg om kommunikasjon, vilje til å fortelle en historie, og respekt og inkludering av ALLE ledd. ETT dårlig ledd svekker de andre i stor grad. Hennie tok et eksempel fra sin egen fortid, filmen Uno. Budsjettet var på 9,2mill. Det første de så på var: hvordan kan vi tilpasse produksjonen slik at historien blir fortalt på best mulig måte. Og da like viktig: er det mulig å fortelle denne historien med de midlene vi har? For å utdype dette betyr det altså: er historien klar til å filmes, eller trenger manuset mer tid til utvikling av scener og dialoger? Føler skuespiller seg komfortabel med sin karakter og dialog, eller trenger vi flere lesedager? Er alt klargjort i forhold til de andre avdelingene, foto, lyd, PD, klipp? Har alle fått sagt sitt i forhold til valg av location osv? Som Jan sa: ”hva skal en lydmann gjøre på locationbefaring dagen før opptak, dersom location viser seg å ha bedritne forhold pga E6’ensom ligger 50m fra? Det er helt avgjørende at lydavdeling kommer inn i prosessen helt fra begynnelsen av, slik at man kan påvirke slike valg, og ikke være tvunget til å deale med problemene med det i etterkant. Det svekker hele produksjonen.”

Essensen i diskusjonen som her ble satt i gang var, FORARBEID! Er ikke det meste på plass, burde man vente med å lage filmen? I produksjonen Uno var alle avdelinger med helt fra manusstadiet. Hennie hadde et eksempel som begrunnet hvorfor han ville jobbe sånn. En gang spilte han rollen som en sønn som satt ved sin mors seng på sykehuset. Moren var veldig nede og ville ikke leve. Regissøren fant ut i etterarbeidet at scenen ikke ble stresset/angstfull nok, så han ba lyddesigner legge på lyden av en dame som føder. Scenen viser på premieren en sønn som sitter ved siden av sin mor, holder henne i hånden og snakker rolig sammen. Plutselig brøler en dame i rommet ved siden av, brutale skrik. Verken mor eller sønn rikker så mye som en øyevipp, de fortsetter i sin verden. ”Jeg ble så forbanna, i en virkelig verden hadde jeg jo faen meg reagert på det bråket der! Nå sitter jeg der som om ingenting skulle ha skjedd, noe det heller ikke gjorde, verken i manus eller på sett! Dersom lyddesigner kunne vært med helt frabegynnelsen og fått lagt inn et slikt stressmoment, kunne jeg ha spilt på det. Da ville lyden vært forankret i mitt skuespill og fungert som et dramaturgisk grep”.

Hva hvis lyddesigner kommer inn tidlig i prosessen og kan åpne dører for kreativ fortelling som faktisk kan visuelt forankres? Et godt lyddesign avhenger helt av å ha ting å spille på, ikke bare legges på i etterarbeid, da fungerer det bare som en påstand som de færreste kjøper. Samtidig reduserer man realitet og kvalitet i skuespillet ved å skape et univers som skuespiller ikke har spilt på i utgangspunket. Dette gjelder alle lyder, særlig atmos.

Når det kommer til kvaliteten i dialogen, spiller også her forarbeidet den helt avgjørende rollen. Tydelighet i dialog skapes i manus, i casting, i locationvalg, og valg av hele crewet som skal lage filmen. Ligger de ordene rett i munnen på skuespiller, eller drar regissøren skuespiller i en annen retning enn det skuespiller faktisk føler er naturlig? Brian Cox har følgende å si om dette: ”I don’t expect much from directors, because a lot of directors don’t understand the acting process. Most of them are more interested in their vision of the film, rather than the truth of the moment”.

Utydelighet i dialog skapes ved at personen som fremfører den ikke føler tilhørlighet eller lidenskap for hva som sies. Dersom man har et godt manus, og skuespillerne og regissøren er helt sammensluttet om hva de vil fortelle, og at alle avdelinger har fått si sitt i forarbeid, så spiller det ingen rolle om man for eksempel ikke kommer helt tett inn på skuespiller med bommen. Tydeligheten i hva skuespiller formidler er helt klar, man merker det på kroppsspråk, omgivelsene skuespiller spiller på, og generelt fremfører en realistisk situasjon et publikum kan identifisere seg med fremfor å prøve å fortolke. En situasjon / dialog blir utydelig når den ikke får utspille seg naturlig i forhold til omgivelsene.

Dette var i hovedsak det vi kom frem til. Vi som ny generasjon må sørge for å skape filmproduksjoner som forteller historier i henhold til budsjett, ikke sette i gang en produksjon som i realiteten mangler 20mill til å faktisk få fortalt den skikkelig – da legger man prosjektet på hylla, eller VENTER til pengene er anskaffet. Har man ikke budsjett til å dra inn for eksempel lyddesigner tidlig i prosessen, venter man til man har de pengene. Et lyddesign er et kreativt arbeid, men blir i større grad et avviklingsarbeid dersom man kun får jobbe når bildet er skutt. Få alle med, DA kan man fortelle en historie som blir BRA. DA har alle avdelinger fått sitt spillerom og er klar for å gjennomføre SAMMEidé, og føle at man er en del av historiefortellerne – DA får man en god film, uten verken diksjon eller dialog problemer.

Det er overhodet ikke min intensjon å komme med en oppskrift. Det har jeg verken kompetanse til, eller interesse av. Jeg tror, uansett, at alle produksjoner finner sin unike rytmikk. Det handler om hva hver enkelt medarbeider gjør. Det er viktig at man tar sin plass, og at man kan forvente å bli hørt. Alle må ivareta sin yrkesstolthet.

Filmskolen åpner veldig for muligheten til nettopp dette, hvor ALLE parter får sitt å si gjennom hele prosessen. DA får vi fortalt en bra historie! Så er det opp til oss å ta med oss dette ut i den virkelige verden om 2 år! Vi har jo noen av disse PP’ene igjen å øve oss på.

Petter Fagelund
Lyd, kull 7