Filmskoledebatten

Kull 6 ble uteksaminert fra Den norske filmskolen våren 2010, og eksamensfilmene skapte "som vanlig" debatt om skolens pedagogikk og status
Annet hvert år uteksamineres 42 studenter fra Den norske filmskolen med seks eksamensfilmer som vises på kortfilmfestivalen i Grimstad og på NRK. Og annet hvert år oppstår en debatt i offentligheten om skolen er bra nok, om pedagogikken er oppdatert i forhold til bransjens ønsker og behov, om hvorfor den ligger på Lillehammer, og om regissørene fra dette kullet er de etterlengtede frelserne som skal løfte norsk film ut i den store verden.
Jeg har ingen intensjoner om å komme med det endelige svaret på disse spørsmålene i denne omgang — bare tilby de som har hatt sommerferie og gått glipp av debatten en mulighet til å lese seg opp på det viktigste som har skjedd, og eventuelt komme med nye innspill. Her er altså en forsøksvis kronologisk gjengivelse av ordvekslingen som starter med et utspill fra tidligere regilærer Unni Straume i Rushprint:
Jeg har selv arbeidet ved skolen og har vel aldri registrert en så tydelig redsel for det kreative og kunstneriske element som jeg opplevde der. Når grunntanken for all undervisning er «samarbeid», uten å fokusere på hva det skal samarbeides om, kan man neppe vente seg annet enn et sosialdemokratisk og flatt resultat.
— Unni Straume, Rushprint 21. juni
Erik Poppe, sensor for årets avgangselever, tar umiddelbart skolen i forsvar, samtidig som han anerkjenner behovet for en pågående diskusjon om hva skolen skal være, hva den skal bli, og hvordan vi skal sikre at den fortsatt beholder sin gyldighet. Han påpeker et viktig poeng i forhold til Straumes utspill, nemlig at hennes opplevelse av skolen muligens er noe datert, og etterspør heller en videreutvikling av skolen gjennom etableringen av masterstudier.
For vår fremste nasjonale filmutdanning er altså kun en filmskole og ingen høyskole. Det peker på at filmen i Norge som det eneste sentrale kunstuttrykk ikke er anerkjent som kunst.
— Erik Poppe, Rushprint 22. juni
Debatten blir plukket opp av Dagbladet, som dessverre ikke har publisert noen av sakene sine på nett, men som både Poppe og Straume utrykker misnøye ovenfor. Begge føler seg misforstått og feilsiterte, og Straume svarer på tiltalen fra Poppe ved å poengtere at hun ønsker en debatt rundt regissørens rolle i norsk film. Hun føler at regissørens posisjon som kunstner er i ferd med å forvitre.
Respekten for filmregi er etter mitt syn generelt på hell. Det blir ikke lenger ansett som et kunstnerisk uttrykk, men som et fag eller snarere et håndverk som alle andre innen film. Det er sikkert mange som mener dette er en positiv utvikling, men jeg mener altså en slik holdning gir grunn til bekymring.
— Unni Straume, Rushprint 23. juni
Morgenbladets Ulrik Eriksen plukker opp debatten 25. juni, og oppsummerer Straume og Poppes tanker med konklusjonen «det har alltid forbløffet meg at noen – uten annet enn tre års filmutdannelse – våger å formidle sine tanker ved hjelp av et titalls statsfinansierte millioner kroner.» Nå er det vel oftest slik at de tre årene kompletteres av mange år med videreutvikling i bransjen før statsmillionene ruller inn, men Eriksen har et poeng i at man ikke kan forvente samlebandsproduksjon av store filmkunstnere.
Men like lite som Filmskolen kan redde norsk film, kan den få skylden for alt som er galt med de uteksaminerte filmskaperne. Det samme stedet som har utdannet Sara Johnsen, Erik Richter Strand og Ståle Stein Berg, har også gitt diplom til et tosifret antall regissører, produsenter og manusforfattere som aldri kommer til å sette sine ben på et spillefilmsett. Og godt er trolig det.
— Ulrik Eriksen, Morgenbladet 25. juni
Skolens nye dekan, Thomas Stenderup, uttrykker i Rushprint glede over oppmerksomhet rundt en debatt han mener er viktig. Han svarer Straume direkte på spørsmålet om skolen bare er opptatt av å lære bort samarbeid, og bekrefter regissørens rolle som ubestridt kunstnerisk leder i et filmprosjekt:
Det eksisterer et enormt trykk på disse regielevene, de har enorme forventninger på egne vegne og ses på som en spesiell gruppe av de andre som går på skolen. Det man har sett på andre filmskoler, er at de fort kan bryte sammen underveis om skolen ikke er oppmerksom på dette spesielle trykket. Derfor forsøker vi det første året på skolen å dempe dette trykket noe, vi holder på med øvelsesproduksjoner der det er stort fokus på samarbeid. På denne måten økes forventningene til studentene gradvis, og vi undertrykker på ingen måter regissørenes kunstneriske lederskap.
Det er et år siden Unni Straume jobbet på filmskolen, og det har skjedd mye siden den gang. På flere av linjene er hovedansvaret delt opp: Ledelsen av regilinjen består av ekstremt sterke fagpersoner, som Rumle Hammerich, Pia Vieth og Andrzej Mellin. Jeg tror ikke det er mange filmskoler i Nord-Europa som har et like sterkt team i ledelsen av regilinjen – for dette er ettertraktede folk det ikke uten videre var gitt at vi skulle få til Lillehammer. Vi har også stykket opp ledelsen på fotolinja, der Kjell Vassdal, Phillip Øgaard og Halvard Bræin utgjør lederteamet. På denne måten kan elevene få et møte med ulike spisskompetanser, ulike personligheter, og få en forståelse for at det ikke er én inngang til regirollen og fotorollen
— Thomas Stenderup, Rushprint 25. juni
Også han fremhever ønsket om høyskolestatus og masterstudier for å utvikle skolen videre, og mener at tre år er for liten tid til å levere ferdigutviklede «særpregede filmkunstnere» til den norske bransjen.
Et tilbakevennende tema i debatten rundt Filmskolen, er ideen om en fusjonering av film- og TV-utdanningen, til en ny superinstitusjon som tilbyr spesialiserte bachelor- og masterutdanninger innenfor begge fagfelt. Eksternsjef i NRK, Petter Wallace, går 5. juli ut med en støtteerklæring til Stenderups master-planer, og et ønske fra TV-bransjen om at norske kunstskoler skal ta større hensyn til at det finnes drama utenfor kinosalen også.
Derfor omfavner vi dekan Thomas Stenderups forslag om et bachelor- og masterstudium i film- og TV-produksjon. Da må skolens formelle status forandres til en kunsthøyskole, og lærerplanen må justeres for å omfatte TV-produksjon parallelt med filmproduksjon.
— Petter Wallace, Rushprint 5. juli
Forslaget faller imidlertid ikke i god jord hos fagansvarlig ved Den norske TV-skolen (også den på Lillehammer), Alexander Røsler. Han påpeker at to bransjeutvalg har vært negative til en slik fusjonering, og ser ingen grunn til å endre en oppskrift han opplever som velfungerende.
Det har tatt mange år å systematisere og modifisere undervisningen i dramaturgi, manusutvikling, foto og klipp spesielt for dokumentar. Vi har kunnet gjøre det fordi våre dekaner deler engasjementet for å videreutvikle dokumentarfilmen. Vi har klart det fordi primærmålet har vært at våre studenter skal ha et arbeid å gå til de nærmeste 30 årene (for å sitere Petter W) som høyt kvalifiserte dokumentarister, fotografer, prosjekt -og produksjonsledere, flerkameraprodusenter og TOM´er – der det ikke er kunsteren som dyrkes, men profesjonaliteten, teamarbeidet og teamledelse. Og vi har lykkes over all forventning med dette, ikke på tross av at vi er en relativt liten enhet, men mest på grunn av det.
— Alexander Røsler, Rushprint 16. juli
Mariken Halle er utdannet regissør ved Filmhögskolan i Göteborg, og hopper 26. juli inn i debatten med 15 råd til dekan Thomas Stenderup under overskriften «Kunsten å bli verdens beste filmskole«. Hun mener fokuset på håndtverk er feil ende å starte i.
Å starte med håndverk er bortkasting av tid fordi man lærer dem utfra en generell idé om hva som er stygt og fint og riktig og feil og ender opp med et likegyldig og inkonsekvent resultat. La studentene studere sine absolutte forbilder. Hvordan jobber Christopher Doyle med komposisjon? Hvordan jobber Anja Breien med manus? Hvordan jobber David Lynch med lyd? Ikke gi studentene ”sannheter” som egentlig ikke er det.
Har man en idé man virkelig tror på vil man dessuten legge ned dobbelt så mye tid på å perfeksjonere sitt håndverk for å få frem ideén.— Mariken Halle, Rushprint 26. juli
Debatten spriker nå i mange forskjellige retninger, noe student ved Teaterhøgskolen, Espen Klouman Høiner 9. august uttrykker misnøye med. Han ønsker å dra debatten tilbake dit den startet med Unni Straumes utspill om regissørens rolle, og mener ambisjonsnivået bør heves for en skole som bør være «veiviser og premissleverandør for en bransje med et skrikende behov for nytenkning».
Det er bekymringsverdig at skolens dekan ikke tar inn over seg kritikken som kommer fra svært kompetent hold, men heller velger å redefinere skolens utfordringer og dermed marginaliserer debatten til spørsmål om penger og juss.
Det er nesten så man mistenker ledelsen ved Den norske filmskolen for å mangle en klar visjon for sine studenter. Det er i så fall deprimerende for vår eneste statlige høgskole av sitt slag i Norge.— Espen Klouman Høiner, Rushprint 9. august
Øystein Stene ved Teaterhøgskolen har fulgt mange av studentene ved Filmskolen gjennom de to skolenes samarbeid, og etterlyser en mer rebelsk holdning fra studentene, samtidig som han ønsker seg en tydeligere redegjørelse for hva skolens nye pedagogikk egentlig går ut på.
Utgangspunktet for debatten, var Unni Straume og synspunkt som at Den norske Filmskolen ikke gir kunstnere med evne og mot til nyskapning. For oss som har fulgt kullene, gjennom blant annet eksperimenter underveis og eksamensfilmer, er det lett å bifalle et slikt synspunkt: Det er sjelden vi ser filmskoleprosjekter som tryner skikkelig, og det er selvsagt derfor vi heller ikke ser filmskoleprosjekter som er helt enestående. Eksperimentvilje parret med mot, må føre til mageplask en god del ganger. Lars Trier har laget fryktelig mange pretensiøse og pinlige kortfilmer. Hvis ikke pedagoger er i stand til å skape rom hvor det kan feiles, og heller ikke studentene tilraner seg dette rommet, vil det ikke oppstå.
— Øystein Stene, Rushprint 12. august
Dette bringer igjen dekan Thomas Stenderup på banen, og 17. august publiserer han en redegjørelse for penneprøve-pedagogikk.
Jeg synes det er meget positivt, at skolen påkalder sig interesse – ikke bare indenfor filmens verden, også fra TV- og teaterverdenen. Vi har brug for at diskutere vore kunstuddannelser; de bør hele tiden være i bevægelse for at udvikle sig. En del indlæg beskæftiger sig med pædagogikken – eller de læringsformer – som praktiseres på Dnf. Imidlertid læser jeg en del beskrivelser / opfattelser af netop læringsformer på Dnf, som jeg har svært ved at forholde mig til, fordi de tydeligvis refererer til skolen, som den (måske?) var før jeg blev ansat. Det første kull, som har mødt penneprøvepædagogik og triangelsamarbejde i den ’nye’ form er kull7.
— Thomas Stenderup, Rushprint 17. august
Stenderup er selv utdannet fra Den Danske Filmskolen, og tar med seg danske suksessformler i bagasjen til Norge.
Den væsentligste pædagogiske erfaring fra Den Danske Filmskole er, at det er begrænsninger som frisætter kreativitet og fantasi. Jeg vil vove den påstand, at den store og lange bølge i dansk film, som startede i 90erne (og som måske er noget lav for tiden), er båret af filmfolk, som er vokset op med denne læringsform. Og som har videreført læringsformen som en arbejdsmetode i det professionelle liv.
— Thomas Stenderup, Rushprint 17. august
Det foreløpige punktumet setter imidlertid avtroppende lydsjef gjennom mange år ved skolen, Jan Lindvik, i et innlegg 26. august. Han spør «hva i himmelens navn ville Bergman vært uten Nykvists foto?«, og påpeker at det også finnes andre fagfunksjoner enn regi ved skolen. Lindvik mener det er et villspor å tro at man skal utdanne ferdige kunstnere på tre år, og maner bransjen til å slå ring om skolen som han mener bør få høyskolestatus snarest slik at fordypende masterstudier kan opprettes.
Hvorfor slik hast? Det er tross alt snakk om bare 3 år. Jeg vil hevde at regissørene med en læringsbakgrunn slik skolen legger opp til, står bedre rustet til å finne sin egen stemme enn om hele skoletiden skulle vært benyttet til en form for ”kunstnerisk søken” …
… Ved en påbygningsdel – et masterstudie over 2 år – vil det kunne åpnes for reell kunstnerisk egenutvikling. Et slikt, kall det gjerne eksploratorium, vil kunne utvikles både for regissører innen film/TV og for de som ønsker å arbeide med formatutvikling for TV – eller for spill og det som benevnes som ”de nye media”.
— Jan Lindvik, Rushprint 26. august
Og slik står debatten i dag. Det vanskeligste er kanskje å forholde seg til alle deltakernes skjulte agendaer og motivasjoner for å mene det de mener. Samtidig eksisterer det veldig mange forskjellige debatter i debatten, som kompliserer det hele ekstra. Det er mange som har sterke meninger om regifaget og regilinjen, og som ønsker seg mer særpregede regissører ut i den norske filmbransjen. Andre igjen er mer opptatt av skolens formelle status, og fremhever fordypende masterstudier som en løsning på problemet. Hva er viktigst? Håndtverket eller kunsten? Og hva må man lære seg først?
Skolen fikk nylig ny dekan, som har dratt med seg nye lærerkrefter og en ny pedagogikk. Om to år går vårt kull ut i verden, og en ny debatt vil oppstå med våre eksamensfilmer som bakteppe. Finnes det en ny Bergman blant oss? Eller er dette en irrelevant måte å tenke på? Kanskje er den nye Bergman ikke en Bergman, men en Hansen eller Larsen?
John-Erling
Foto, kull 7