Manusklassens reisebrev fra Los Angeles, CA

Etter to år med endeløs indignert sutring over at klippeklassen alltid skal på et eller annet seminar i Finland, fikk vi i manusklassen endelig vår egen tur. Helsinki er alltid fristende, men vi valgte å dra til Los Angeles istedenfor (av hensyn til tekstlengde forkorter vi fra nå av «Los Angeles» til «L.A.», også fordi det faller oss mer naturlig etter å ha vært der en uke.)

Så vi fløy fra Gardermoen alt for tidlig, løp i sokkelesten gjennom mellomlanding i New York, og landet i L.A. alt for tidlig. Men jetlag er visst verst andre veien.

Sveinbjørn, vår manusprofessor og L.A.-chapperone, leide en gigantisk «oljeboring i lofoten»-SUV til oss. Ole skrev seg på som secondary driver i håp om å få kjøre bil i L.A. Det fikk han ikke.

Vi brukte gps for å komme oss ut av flyplassområdet, men det funka dårlig så Sveinbjørn sa «I dont need any of this shit», kasta gps-en ut av vinduet og kjørte resten av turen på hukommelse. Sveinbjørn er ikke bare en islending som snakker dansk, han har også bodd mangfoldige år i L.A. på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. Hukommelsen viste seg å være plettfri. (For et eget resiebrev om Sveinbjørns unge dager i byen, se William Friedkins To Live And Die In L.A.)

Etter å ha sjekket inn i leiligheten vår og bekreftet at «joda, den ligger bare femti meter fra stranda», dro vi videre på superorganisk supermarked og spotta Alanis Morisette. Vi synes det var gøy fordi vi hadde alle sett The Internship på flyet og der er «Ironic» på soundtracket.

Vi spiste taco.

Neste morgen kjørte Sveinbjørn oss til lunch på Arnold Schwartzeneggers favorittrestaurant (Patricks Roadhouse, avbildet ovenfor). Ole ble tilbudt å sitte i stolen til Arnold, men han turte ikke. Sofia hadde veldig lyst, men fikk ikke tilbudet.

Ingen satt i stolen til Arnold.

Vi spiste burgere.

Så besøkte vi Sveinbjørns medforfatter og husvert som tok oss med rundt i nabolaget sitt hvor vi tok bilde av bilen til Bradley Cooper, huset til Bradley Cooper og alle oss foran bilen og huset til Bradley Cooper.

Vi gikk også forbi huset til en som het Steve Zaillian.

Hvem? Han har skrevet Schindlers Liste. Okay, men er han like kjekk som Bradley Cooper, nei så hold kjeft. Han er en av verden beste manusf- Sshh!

Så badet vi i stillehavet og spiste mer taco.

Neste dag var vi på The Writers Guild of America som tok oss imot i manusbiblioteket sitt hvor de hadde lagt opp en spesialutstilling bare for oss med bl.a. Billy Wilders personlige kopi av Sunset Blvd-manuset, et tidlig utkast av Kasdans Empire Strikes Back-manus (med håndskrevne notater) og Matthew Weiners utkast og notater til en sesong 5-episode av Sopranos.

Etter en innføring i hvordan forfattergildet fungerer fikk vi fritt leide i biblioteket. Morten fant manuset til Schindlers Liste og fikk bekreftet at denne Steve Zaillian hadde skrevet det. Morten bemerket seg også at det som sto i manus var det som endte opp i filmen til slutt.

«Det er sånn det skal være,» utbrøt han naivt.

Så spiste vi mer mat sammen med han som har skrevet Prinsen Av Egypt. Johan begynte å spørre masse om Jeff Katzenberg, men innså i ettertid at han trodde han spurte om John Lasseter. Det var uansett lærerikt og Phil var den første av mange til å påpeke hvordan den kapitalistiske driften av filmbransjen «der borte» sørger for kvalitetskontroll og rettferdighet.

«It doesn’t matter if they hate your guts, if you can make them money, they’ll work with you.»

På kvelden var vi turister på Walk of Fame, men ingen av oss ville bli tatt bilde av sammen med en fyr i Hulken-kostyme. Da vi senere kjørte ut av garasjen på Chateau Marmont holdt Sveinbjørn på å kjøre ned Rose Byrne som sjekket inn i anledning premieren på Insidious Chapter 2. Vi syntes det var gøy fordi vi hadde alle sett The Internship på flyet og der er Rose Byrne på rollelisten. Christian og Ole tok Rose og Alanis som et tegn på at vi snart skulle komme til å se Vince Vaughn som også var med i filmen. Morten var mer opptatt av at han og Rose hadde fått romantisk øyekontakt gjennom bilens sotede ruter.

Neste morgen hadde vi dårlig tid på Universal, så vi tok tram-riden alle turister må ta. Der så vi mye, men høydepunktet var parkeringsplassen til Brett Ratner. Så SUVet vi videre til Van Nuys hvor showrunneren til Broen-remaken THE BRIDGE viste oss forfatterrommet deres. Her oppdaget vi at problemet med norske tv-serier er at vi har for få og for små whiteboards.

Bona Fide Productions var neste stopp. Vi møtte produsent Albert Berger (Little Miss Sunshine, Election, Cold Mountain mfl.) Han lurte på om vi kjente til en fyr han jobber med som heter Joachim Trier. Det kunne vi bekrefte. Albert beklaget at Louder Than Bombs ikke gikk av stabelen som planlagt, og fortalte om de mange økonomiske utfordringene med indie-filmmaking i Hollywood.

Så besøkte vi The Simpsons hvor Rob Lazebnik viste oss rundt. Han lurte på om vi kjente til en duo som het «Ylvis». Det kunne vi bekrefte. Rob beklaget at ikke alle i forfatterrommet synes The Fox var like morsom.

Rob virket stressa (var tross alt opptatt med å slå Bonanza i antall episoder av en skrevet tv-serie) og etter en kort innføring i livet til en Simpsons-forfatter sendte han oss videre til en omvisning på Bones-settet i nabobygget. Vi møtte ikke David Boreanaz. Sannsynligvis fordi han ikke har noe med The Internship å gjøre.

Neste dag ble vi innrullert som studenter på verdens beste filmskole (i følge The Hollywood Reporter), USC School of Cinematic Arts. I gangen på George Lucas-bygningen overhørte vi en samtale om at «du må vente til sesong 3, det er da det blir dritbra».

Det var som å komme hjem.

Vi tok et «Film Analysis Class» og lærte at «hovedspenningsspørsmål» på engelsk heter «main tension». I mellomtiden hadde Sveinbjørn lunsj med forfatteren av Top Gun. Christian ble sjalu.

Den kvelden spiste vi middag med 20 forskjellige filmbransjemennesker. Johan møtte kjæresten til Joe Dante og ble starstruck. Ole eglet seg inn på produsenten av Wedding Crashers i håp om å få møte Vince Vaughn fra The Internship.

Fredagen var siste skoledag og den var JAMPACKED (et uttrykk vi lærte i L.A.). Først møtte vi Carl Gottlieb som har skrevet det han kaller «the fish movie», altså Jaws. Han fortalte om hvordan det var å bo med han fyren som regisserte Schindlers Liste under produksjonen og at de skrev om manuset hver dag.

Så møtte vi to av forfatterne på Forbrytelsen-remaken THE KILLING. Vi så ikke kontoret deres, men mistenker at de har store whiteboards. Etter lunsjen møtte vi Mikkel Bondesen som i hovedsak er manager for diverse søkkrike forfattere. Vi spurte om det er sånn at man må ha en manager for å jobbe i Hollywood?

Ja! Og en agent. Hva er forskjellen? Godt spørsmål.

Etter solnedgang ble vi tatt med ut i et hipt område av USCs masterstudenter. De tok oss med på en helt unik bar som var helt lik Aku-Aku på grunerløkka.

Vi drakk mange liter rom uten å bli beruset og tok til slutt taxi hjem med en russisk sjåfør som viste seg å være både fjern og suicidal. Vi var hans «best friends» og han gruet seg til å stå opp hver morgen. Sofia var overbevist om at han kom til å ta oss med i døden på motorveien. Morten grep inn:

«Excuse me sir, could you slow down. I’m carsick and I DONT WANNA PUKE IN YOUR CAR!»

Det ville ikke Boris heller så han sakket farten med snøvlete beskjed om at det kom til å koste oss 50 dollar om Morten spøy i bilen hans.

Dødens taxitur ble en verdig avslutning på uka. Alt som gjensto nå var en middag med den ugooglige Sigurjon «Johnny» Sighvatsson, som blant annet har produsert Wild At Heart.

Vi spiste pizza.

Johnny gjentok mantraet om at den kapitalistiske tilnærmingen til film gir en annen type (bedre) kvalitetskontroll på manus enn de nordiske støtteordningene. Johnny var enormt opptatt av «story», «screenplays» og «screenwriters». Det virket som om jobben hans i all hovedsak handlet om å gjøre manusene på de 30 prosjektene han holder på med bedre og bedre og bedre.

Vi bare: lol!

Siste dagen pakket vi og spiste taco igjen.

Ingen så noe til Vince Vaughn, men Merethe påstår å ha sett Clint Eastwood. Pix or it didn’t happen.

Så dro vi fra L.A. alt for tidlig, løp med sko på gjennom mellomlandingen i New York, og landet i Oslo alt for tidlig. Jetlag er verst denne veien.

Ole sover fortsatt.

mvh Manus Kull 8