Å klippe en spillefilm

Hvor lang er tidslinjen din nå? Hvor lenge skal du jobbe i kveld? Kan du se på en greie? Hvor er egentlig “point of no return” nå? Hvordan gjør jeg den tydelig nok? Kanskje han burde være sintere der? Hun må i hvert fall ha en større og tydeligere bue. Hvor mange dager er det til Giese kommer? Lykke til på visning i morra!

Det er store ting som skjer i klippegangen for tida. Etter sommerferien fikk vi nemlig vår største (og kanskje viktigste oppgave, sånn personlig sett) her på skolen. Vi skal klippe spillefilm! Og det kommer vi til å bruke store deler av vårt femte semester på.

Før sommerferien fikk vi valget mellom disse to:

 

Å klippe en grovklipp

Vi startet rett etter sommeren med introduksjon og pep talk med vår kjære danske klippevenn/-lærer/-mentor, Morten Giese. Hva må vi tenke på nå i starten? Hvordan skal vi komme oss gjennom så mye materiale? Hvordan skal vi holde motivasjonen oppe? Hvor mange scener må vi klippe om dagen? Hva skal vi fokusere på? Hva skal vi ha klart til neste møte? Flere spørsmål? Nei? Go!

Så klippet vi spillefilm i noen uker parallelt med andre øvelser her på skolen, men sånn grovt regnet fikk vi klippet i omtrent tre hele uker før Giese kom tilbake for gjennomsyn av grovklippen. Vanligvis varer en grovklippfase i ca. fem uker (og klipperen jobber ofte parallelt med opptak), så du kan si vi hadde det rimelig travelt. Filmen Jag etter vind har totalt 155 scener og for å komme oss gjennom alt materialet på tre uker var vi nødt til å klippe ca. ni scener per dag. Vi jobbet alle i ulikt tempo, så visse dager klippet vi kanskje elleve scener. Små transportscener eller mellomscener, som kanskje bare er innspilt i en vinkel, gikk naturlig nok raskere. Andre dager trengte vi hele ettermiddagen på en scene, med all dens informasjon og vendepunkter. 

Det var en lang prosess og en ordentlig prøve i selvdisiplin, tålmodighet, konsentrasjon og fokus. Det har iblant føltes som om vi jobber ved båndet på en fabrikk; en masse bilder og lydklipp ligger spredt på rullebåndet som kommer imot oss. Det var veldig mange valg som måtte tas, mange tagninger som måtte sees på og det var viktig å ikke låse seg fast i klippepunkter og logistikk, men hele tiden ha fokus på å spisse scenene, finne raskt fram til kjernen og komme seg videre. Det er ikke smart å gjøre et halvveis bud på scenen, for det er umulig å huske hva du tenkte og så i materialet når du kommer tilbake til det i neste runde. Du klarer ikke ha en like god oversikt over det du tenker og gjør når materialet er så stort. Her er det viktig at man noterer ned hva man tenker og føler, og at man har et fokus på hva som fungerer i materialet.

Siden klipperen er den første som ser materialet blir han/hun filmens første publikum. Tanker og ideer som har virket selvsagt og logisk under manusprosessen og innspilling kan se helt annerledes ut når det kommer på skjermen, og hvis det da ikke fungerer helt eller virker rart for klipperen, ja, da fungerer det nok ikke for publikum i kinosalen heller.

Under akkurat denne øvelsen, hvor vi jobber uten regissør, fokuserer vi mye på å gjøre våre egne bud på scenene og filmen. Kanskje ser vi noe annet enn hva som er tenkt. Kanskje ser vi ikke så tydelig den kjærlighetshistorien. Da kan vi prøve å forsterke det eller fokusere på noe annet som vi selv føler er viktigere eller tydeligere i materialet. Kanskje vi ikke faller helt for den type kjærlighetshistorie, men mer for f.eks. ensomheten i den eller den karakteren, og vil heller se hva vi kan jobbe med der. Under denne øvelsen har vi altså virkelig mulighet til å fokusere på akkurat det vi interesserer oss for i filmen. Og magefølelsen er et viktig redskap som vi skal lære oss å stole på.

I en ”normal” situasjon ville vi lagt opp grovklippen i manusrekkefølge, slik at regissøren får se den tenkte versjonen. Bud på scenene bør vi likevel presentere – vi er tross alt de som ser hva som faktisk utspiller seg på skjermen. Dette fører ofte til at regissøren får nye ideer, for så å gi nye ideer videre til klipperen. Deretter baller det på seg og plutselig høyner vi filmen mange mil og ender opp med en historie som er tusen ganger bedre enn først tenkt. Da er det virkelig gøy å fortelle historier!

Men så – rullebåndet har stanset og scenene er ferdigmonterte og sorterte, og noen scener har blitt bedre enn andre. Det som føles bra er at vi nå er gjennom materialet og har formet oss et bilde over hva det er slags filmer vi vil lage. Nå er det på tide å løfte blikket fra den enkelte scene og begynne å se på helheten.

Å se på en grovklipp

Å ta en liten grovklippbaby ut av det trygge klipperommet og vise den til andre er ganske dritt. Det er fint å endelig få se hva man har, men når vi jobber med store mengder materiale, så er det rart å se det vi gjorde helt i starten. ”Hva i all verden tenkte jeg på her?”, ”Hva mente jeg med det der?”. Med mye materiale har man ikke like god oversikt over det man har gjort, og det føles ganske nakent og personlig å vise noe man har jobbet med helt alene over lang tid (for ikke å snakke om den klissete musikken man la på under et svakt øyeblikk i klipperommet). Men dette er noe vi bare må bli vant til, for sånn er det i denne delen av prosessen. Selvfølgelig er det også helt rått å se scener og sekvenser som virkelig fungerer allerede her!

Visningsdagene kom og Giese lo, ble forvirret, spent, glad, alvorlig, imponert, streng og stilte oss en million spørsmål. Han tok fram penn og papir, tegnet og tegnet og drillet oss i dramaturgi, tre-akts-struktur og de åtte sekvensene med hvert sitt vendepunkt. Han presset oss til å finne hvilke momenter vi må forsterke og hvilke scener som kan bidra til dette. Hva kan jeg gjøre for å forsterke 2. vendepunkt? Hvordan får jeg handlingen i gang? Viljen til hovedkarakteren må ha mer motstand for at dilemmaet skal bli større. Hvor starter konfrontasjonen?

Så snakket vi masse om filmen vi vil lage, historiene vi vil fortelle og vi fikk laget en plan for hva vi skal jobbe med framover og hvordan. Og da sitter man der da, med 100 post-it-lapper på veggen, én for hver scene – som potensielt kan stokkes om i en million versjoner. Da savner man en regissør å kaste ball med!

De neste ukene jobber vi mest med omstrukturering og karakteroppbygging og fokuset ligger derfor på å jobbe mer analytisk og ikke like intuitivt som vi jobbet de første ukene. Det er altså mange strukturendringer på gang i hvert klipperom nå. Og det er her vi er i prosessen – i andre fase av spillefilmklippingen. Analysebrillene er på og vi prøver å forsterke og tydeliggjøre historien. Om fire uker kommer Giese tilbake for ny gjennomgang. Etter det går vi i gang med tredje og siste fase hvor vi igjen skal jobbe mer intuitivt, kanskje sette opp noen screenings og gjøre en siste finpuss, før vi helt til slutt sitter spente og klare for evaluering av seks helt forskjellige spillefilmer.

Og sånn helt til slutt har hver klipper ett ord å si om prosessen så langt:

Kristian: Ambivalent

Karl: Hoppfullt

Herman: Lærerik

Idun: Skremmende/emosjonell/turbulent/angstfremkallende/ubesluttsom

Thomas: Sommerfugleffekt

Toril: Stimulerende

Vi holder dere oppdatert!

Hilsen fra klipp, kull 9.

Kristian Tveit, Herman Paulsen, Idun Kvasbø, Toril Strøm, Thomas Hasselstrøm og Karl Sparre.