Manus kull 9 om «dopplereffekten», «Sauen Shaun» og «sorg og ensomhet mikset inn i en dysfunksjonell familiesituasjon»

Denne gangen er det manusforfatterene på kull 9 som har lagt ned eksamensfilmpennen til fordel for bloggpennen! Tekst av Kjersti Wøien Håland, manus kull 9.

Kaffehanda dirrar. Deadline nærmar seg sakte men sikkert. Fingrane flyg over tastaturet. INT. EXT. Karakterar. Viljer, mål og behov. Dette er kvardagen for oss i manus kull 9. No skriv vi på eksamensfilmmanus. Men kven er vi egentlig? Kva er våre favorittord? Har vi nokre skjulte talent?
Vi tok oss ei pause frå eksamensfilmskrivinga for å la blogglesarane bli litt bedre kjent med oss.

Harald Mæle jr.

DSC_1412Her ser vi Harald på researchtur til Svalbard på Filmskolen tvserieprosjekt høst 2014.

Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Munich! Veldig undervurdert.

Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Billy Wilder. Ikke undervurdert.

Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Rusproblemer og seksualitet har det blitt mye av.

Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
Jeg skrev en film i fjor som var mer personlig og intim enn noe jeg har skrevet tidligere. Før jeg satte i gang trodde jeg dette ekstremt personlige utgangspunktet ville gjøre ting enklere, men skriveprosessen viste seg å være akkurat like vanskelig som den pleier. Overrasket meg litt.

Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
«Omsider».

Har du eit favorittord?
«Flesk» (evt. «purre», men da må det sies på sunnmørsdialekt).

Har du nokre skjulte talent?
Ikke hvis jeg forteller om dem på en blogg.

Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Grine.

Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Jeg synes alt er like vanskelig.

Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Bøker, bilder, bekjente og andre ting på «b».

Jørgen Færøy Flasnes

FIlmskolestudenterkull9Bloggen_Crop17

Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Det er virkelig altfor mange serier og filmer jeg skulle ønske jeg hadde skrevet selv, men det er noe med Broen 1, som jeg alltid har tenkt «Faen, det var jo smart, da!». Riget er også jævlig fett, da! (Ja, vi elsker Danmark!)

 Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
– David Simon.

Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
– Jeg oppdaga vel at jeg skriver ofte om familie. Det er det nærmeste jeg kommer et «bunntema». Hva er en familie? Hva er vi villige til å gjøre for de vi er glade i? Kjenner man egentlig familien sin? Hvorfor er vi glade i hverandre? Vet ikke, familie er vel interessant og er det ikke det vi alltid kommer tilbake til uansett?

Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
Jeg bruker ofte ordet «dopplereffekt». Når jeg for eksempel skal skrive en scene hvor en bil kommer susende forbi en karakter. Du har sikkert lagt merke til hvordan en bil, et tog eller en motorsykkel høres annerledes ut når den er på vei mot deg enn når den er på vei fra deg. Det er dopplereffekten. Det er en skikkelig effektfull lyd, som er farlig og spennende, men vanskelig å skrive. Så jeg skriver bare «dopplereffekten». Det er synd, men lyd er noe jeg merker at jeg ofte glemmer å skrive. Det er så mye lettere å bare skrive bilder, fordi der strekker språket mitt mye mer til, enn med lyd. Man ender ofte opp med å skrive eksplosjoner som «PANG!» eller «BOOM!» også bare ser det så patetisk ut på arket. Jeg vil ha flere lyd-adjektiver i vokabularet!

Har du eit favorittord?
Kalkulator.

Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Veit da faen, begge er tricky. For få de til å grine må du være såpass følsom at du kan treffe publikum emosjonelt, mens for å få de til å le, må du være smart nok til å overraske de intellektuelt. Den siste er vanskelig, men enklest å forholde seg til. Også rent matematisk: Til og med i en dårlig komedie, ler du fortsatt minst et par-tre ganger. Så ofte gråter man jo ikke i Never-Ending Story engang.

Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Alt er vanskelig syns jeg… Det finnes luker og vinduer av «Åh! Det var jo en fin replikk!» mens man skriver, men ellers er det bare ren disiplin og selvtvang som gjelder. Noe jeg virkelig liker med skriving, som jeg ikke hadde tenkt så mye på før, er jo at skrivinga tvinger deg til å finne ut av noe og lære noe nytt hele tiden. Enten om et tema, en jobb, en følelse, et fenomen, et problem. Det tvinger deg til hele tiden å utvikle deg – så lenge jeg kan gjøre det, så er det å skrive lett nok.

Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Jeg liker å lese dokumentar-og faglitteratur (det man på godt engelsk kaller non-fiction). Helst ting som ikke har med film og tv å gjøre. Jeg må få det fra så mange retninger som mulig. Men inspirasjon er et sjenert dyr… Tenk om den forsvinner ut av rommet, nå som jeg har snakket om den?! Jeg bør holde kjeft nå.

Marta Huglen Revheim

FIlmskolestudenterkull9Bloggen_Crop19

Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Det er mange, men akkurat her og no var det første eg tenkte på Fucking Åmål. Det irriterar meg at nokon har skildra ungdomstida på 90-talet så bra, slik at det liksom ikkje er vits i å prøve å gjere det på nytt. I tillegg syns eg karakterane i filmen er fantastiske, og eg får vondt i hjartet berre eg tenkjer på han med mopeden som er forelska i Elin. Akkurat slik kjennes det å vere ulykkeleg forelska.

Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Eg har vel ikkje eitt særskilt idol akkurat, men det er mange eg ser opp til. Eg beundrar det Lena Dunham har fått til, eg syns Miranda July og Julie Delpy er flinke folk og eg blir inspirert av forfattarar som Erlend Loe og Lydia Davis. Det finns så mange dyktige forfattarar at det til tider kan virke skremmande å skulle kaste seg ut i deira kjølvatn, men ein får berre krysse fingrane og håpe på det beste.

Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Eg trur eigentleg ikkje det. Eller, eg kan i alle fall ikkje sjå det sjølv på dette tidspunktet. Livet kanskje? Nei, eg trekk det tilbake. Teit svar.

Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
Ja, eg trur eg har blitt overraska på kvart einaste prosjekt eg har jobba med på Filmskulen. Overraskinga kjem som regel då eg innser at det eg skriv kan bety noko meir enn det eg først trudde. At ein idé om noko med ein bonde kan bli til noko som handlar om framandfrykt, eller noko som byrjar som ein tullete idé om ei jente som heiter Gitte kan blir til noko som kjennes viktig om kreativitet.

Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
Augneblink trur eg eg skriv litt for ofte. I neste augneblink, ein augneblink for seint, ho blir ståande ein augneblink, berre ein liten augneblink, osv. Det ordet kan brukast til alt, og i alle samanhengar.

Har du eit favorittord?
Eg stjel favorittordet til min gamle norsklærar, Berit Glærum: kjærleik. Ein kjær leik, liksom. Er det ikkje det livet burde vere?

Har du nokre skjulte talent?
I mine beste augneblinkar (!) kan eg teleportere meg sjølv frå ein plass til ein annan.

Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Grine. Definitivt. Sjølv ler eg tusen gongar oftare enn eg grin, både av røyndommen og av film/ tv. Latteren sit liksom lausare i folk, trur eg. Det er også mykje mindre skamfullt å le enn å grine. Ein kan le hånleg eller ironisk av noko, men tårer er alltid ærlege.

Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Eg er frista til å seie alt saman, at alt er like vanskeleg, men dersom eg berre kan seie éin ting går eg for dritten i midten. Du veit kvar du vil byrje og kvar du vil slutte, men ikkje korleis du skal komme deg frå A til B.

Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Eg blir inspirert av alt frå litteratur og poesi til podcastar og nyheiter. Hendingar i mitt eige eller folk eg kjenner sine liv kan også vere inspirerande. Eigentleg berre gode historier generelt. Så eg trur eg svarar det i staden: eg blir inspirert av gode historier.


Kaja Eline Gr
øndahl

DSC_1496Kaja på researchtur til Svalbard på Filmskolen tvserieprosjekt høst 2014.

Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Jeg kan gi noen kloke svar nå og svare Girls eller Modern Family, to serier jeg finner geniale. Men skal jeg være helt ærlig, så pleier jeg starte skrivedagen min med kaffe og en ny episode av den brilliante serien Shaun the sheep (eller Sauen Shaun som den heter på norsk). Siden den er for et yngre publikum har man en tendens til å se den som noe tullball for kidsa, men serien er genial på sin egen måte. Det er synd at kunst ofte blir sett på som noe forbeholdt et eldre publikum og ikke noe som kan være så enkelt som Sauen Shaun. Serien er en slags ny Wallace and Gromitanimasjon, med pure Charlie Chaplin, null-dialog-humor. Skulle ønske jeg hadde skrevet noe så enkelt og catchy som Shaun.

Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Forfatterne jeg beundrer mest tilhører litteraturen og er Astrid Lindgren og Roald Dahl. De har vært idolene mine så lenge jeg kan huske.

Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Jeg skriver mest historier om barn og for barn. Tematikk som død, sorg og ensomhet er noe som går ofte igjen. Jeg var svært fascinert av dette som barn, siden det var en mystisk side av livet man sjelden snakket om. Jeg var heldig som hadde foreldre som turte å snakke med meg om det og ga meg et sunt forhold til det. Død var aldri noe jeg fryktet og som alle andre hadde jeg et stort behov for svar. Tror det er mye av grunnen til at jeg også er komfortabel med å snakke om det.

Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
I løpet av tredje semester skulle vi skrive en TV-serie, hvor vi samarbeidet to og to. Serien Harald og jeg skrev endte opp med å bli en thriller som foregår på Svalbard. Jeg har alltid fryktet å måtte skrive en avhørscene med politi og det hele. Selvsagt var dette noe jeg endte opp med å skrive. Etter en måned med blod, svette og tårer, and lots of True Detective, så hadde jeg overlevd min største frykt. Scenen endte opp med å bli en av de jeg var mest fornøyd med og den jeg lærte mest av. Så moralen i denne historien: ikke vær redd for å gå ut av din komfortsone.

Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
Ja… Dessverre. ”Som om” går altfor ofte igjen. Jeg får frysninger hver gang jeg skriver det. Det er mitt (ofte dårlige) forsøk på å være poetisk.

Har du eit favorittord?
Jeg har to ufrivillige favorittord, som står skrevet i svaret over.

Har du nokre skjulte talent?
Jeg vil påstå jeg er over middels god på å navigere meg fram i ulikt terreng. En gang måtte jeg kjøre fra Milwaukee til Chicago, kun på hukommelse og feeling. Vil bare understreke at det også var kveld og amerikanske veier er shitty når det kommer til gatelys. Glei lekende lett fra A til B, selv om jeg grein og fryktet jeg ville ende opp som hakkemat i en dårlig horrorfilm i løpet av store deler av turen.

Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Begge deler. Det blir litt som å sammenligne epler og appelsiner. Du vet aldri om du serverer noe publikum liker. Men jeg har bedre forståelse over hva som får meg selv til å grine, så det er kanskje hakket enklere.

Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
First draft. Det å komme seg gjennom et first draft er det vanskeligste for meg. Og jeg har som regel størst problemer med andre halvdel, når alle tråder skal nøstes sammen.

Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Den beste inspirasjonskilden for meg er å kaste meg selv ut i situasjoner jeg vanligvis ikke ville ha havnet i og utvide min egen horisont. Det er super-klisjé å si det, men det er som regel da jeg finner nye skatter.

Kjersti Wøien Håland

FIlmskolestudenterkull9Bloggen_Crop18

Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Episodeforfatter på Six Feet Under, må eg vel si. Elsker Six Feet Under. Eller Buffy the Vampire Slayer. Som eg også elsker.

Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Tony Kushner på grunn av Angels in America. Dei scenene er så godt skrive at eg veit ikkje kor eg skal gjere av meg.

Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Vennskap, trur eg går igjen ein del. Og to ganger har eg skrive komedier som starter med nokon som kjem ut frå ein institusjon.

Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
Det overraska meg at eg kom til å skrive ein del komedie. Eg elsker komedier, men såg for meg, før eg starta, at eg kom til å skrive mest drama. I det meste eg likar å sjå på sjølv så er det jo alltid ein mix av dei to, så eg kunne tenke meg å gjere begge deler.

Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
Skriver ofte «kva meiner du?» som replikk. Og i det virkelige liv så seier eg veldig ofte «om du skjønner kva eg meiner.» Eg må vel ha ein slags redsel for at folk aldri forstår kva andre folk meiner.

Har du eit favorittord?
Rabalder.

Har du nokre skjulte talent?
Hmm. Fingrane mine kan gå i spagaten. Så ein karriere basert på at eg setter små hattar på hendene mine og latar som dei er dansarar er innen rekkevidde.

Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Trur kanskje grininga er vanskeligare å oppnå. Men samtidig er det skumlere å prøve å få folk til å le. Fordi det er så innmari åpenbart om du ikkje lykkes.

Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Slutten.

Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Litteratur, og mennesker ein møter, ser eller snakkar med.

Amy Black Ndiaye

FIlmskolestudenterkull9Bloggen_Crop16

Kva film, eller tv-serie som du har sett skulle du ønske at du sjølv hadde skrive?
Den listen er lang, og ganske personlig. Ja, ja, se inn i min sjel, her er highlightsene: Greys Anatomy (Shonda Rhimes), Rocky (Sylvester Stallone), Shame (Steve McQueen, Abi Morgan), The Broken Circle Breakdown (Carl Joos, Felix Van Groeningen), L´une chante, l´autre pas (Agnes Varda).

Har du eit manusidol? Ein forfattar som du ser opp til?
Shonda Rhimes og Agnes Varda. (Hvis Lars Vaular hadde skrevet manus, hadde han garantert vært et idol.)

Er det nokre tematikker som har gått igjen i løpet av din tid på filmskulen?
Det har blitt mye sorg og ensomhet mikset inn i en dysfunksjonell familiesituasjon. Hovedkarakterene mine hører alltid til en gruppe mennesker som ofte havner utenfor samfunnet og lengter etter en form for tilhørighet. Personlig blir jeg veldig motivert av å kjempe mot urettferdighet basert på klasse, seksualitet, kjønn, etnisitet og religion, og det føler jeg mine manus reflekterer.

Har du skrive noko som har overraska deg, kva og kvifor?
På en penneprøve endte jeg opp med å skrive et manus om to rike, hvite, veldig gamle menn. Ganske overraskende vil jeg si.

Har du eit ord, eller eit uttrykk som går igjen litt for ofte i det du skriv?
“Hun ser…” Det er mye som blir sett i mine manus. Noen ganger skriver jeg heller at “blikket følger…” eller “mysende titter hun…” for variasjon.

Har du eit favorittord?
Idde. Slæng for idiot ganger tusen.

Har du nokre skjulte talent?
Jeg har et talent for å redifinere kjente ordtrykk (ordtak og uttrykk) samt begreper som ofte flyr folk hus forbi. Et talent som holder meg varm gjennom tykt og lavt. Et talent skjult for verden, men synlig for klassen.

Kva er vanskeligast, å få publikum til å le eller grine?
Å få de til å grine.

Kva er det vanskelegste/enklaste stadiet av skriveprosessen? Start, slutt eller dritten i midten?
Skriveprosessen er et puslespill uten like. Det er sykt vanskelig å vite hvordan man skal starte historien. Det er sykt vanskelig å avslutte historien: avsluttet jeg samme historien jeg startet med? Det er ganske vanskelig, ikke sykt, men ganske, vanskelig å skrive midten. Midten er en labyrint man må navigere seg gjennom, for å komme frem til den riktige slutten. Mange steder å gå seg vill. Du har ikke en start uten en slutt, eller en slutt uten en start, så begge de får lik vanskelighetsgrad.

Utanom film og tv, kvar hentar du inspirasjon?
Alt. Bilen som suser forbi med dundrende musikk. Å stå bak kassen på Shell og forklare hvorfor bensinprisene er så høye uten å være politisk..(går det?) Gå hjem alene fra byen, beruset i natten. Sitte på do. Sitte på benken på 1952 i Bergen, med utsikt over Bønesskogen og Ulriken, den idylliske utsikten ødelagt av et gammelt og falmende industribygg. Middag med familien. Telefonoppdateringer på rotte-gjengen. Allah. Vann. Aljezeera-nyheter. Fester. Urettferdighet. Kontraster. Stillhet. Hvis det er stillhet rundt et tema, det er noe folk flest ikke vil snakke om, kan jeg garantere deg at jeg vil skrive om det.

Og med det ønsker vi i manus kull 9 alle ein trivelig haust!