Reisebrev: Nigeria

Prostituerte på Karl Johans gate. Narkosalg langs Akerselva. Svindelbrev i innboksen. Menneskehandel og korrupsjon. Nigeria. Listen er er lang over negative ting man forbinder dette landet med. Men visste du at Nigeria også har en av verdens største filmindustrier?

Nettopp denne enorme industrien er utgangspunktet for dokumentarfilmen vi ønsker lage. Det nigerianske Nollywood produserer rundt 2500(!) filmer i året. Filmene er som regel produsert på et lavt budsjett (ofte mellom 10.000-15.000 dollar), og ettersom det ikke finnes noen filmstudioer blir alt tatt opp på location. Filmene er svært populære, ikke bare i Nigeria, men over store deler av Afrika. I tillegg bor det mange nigerianere både i USA og Europa som tar med seg filmene dit de bosetter seg. For eksempel er det på de fleste afrikanske butikkene i Oslo ofte satt av en hylle til Nollywood-filmer. Sjangrene spenner mellom romantiske filmer, actionfilmer, filmer som omhandler elementer av witchcraft og dramaer generelt. Nigeria har cirka 250 forskjellige språk, men det eneste offisielle språket er engelsk, og de fleste Nollywood-filmene er også innspilt på engelsk.

Nollywood ble muliggjort av den digitale revolusjonen, og mange regner filmen «Living in bondage» fra 1992 som startskuddet for Nollywood. Billige digitale videokameraer blir brukt til å produsere filmer i et forrykende tempo. En gjennomsnittlig innspilling av en spillefilm varer i en til to uker. Det sier seg selv at et slikt produksjonstempo fort vil gå på bekostning av noe. Det er her hovedkarakteren i vår film, Abiola, kommer inn. Hun har i flere år jobbet som manusforfatter innen TV, men har en drøm om å slå igjennom som produsent innen film. Hun har sett seg lei på mange av Nollywood-filmenes mangel på originale historier, teknisk kvalitet og platte bildespråk. Hun ønsker å skape en ny retning innen nigeriansk film, hvor det estetiske vektlegges mer enn før. Nå skal hun lage sin aller første kortfilm som hun har skrevet og produsert selv, mens regi er ved hennes venn og kollega, Michael. Vi skal følge innspillingen hennes.

Vi lander på Murtula Muhammed Airport i Lagos, og det første som slår mot oss på vei ut fra flyet er varmen. Vi kom fra cirka 15 minusgrader i Norge, her er det 30 pluss. Etter å ha tilbrakt en time i kø kommer vi endelig gjennom pass- og visumkontrollen. Vi henter bagasjen vår og kommer ut fra flyplassen til et voldsomt trøkk – sjåfører prøver å kapre deg til nettopp sin bil, et par hjelpere insisterer på å bære kofferten din, det er høyt lydnivå, masse mennesker, og det er mørkt. Gatelys er det ofte sparsomt med i Lagos. Men vi får raskt øye på sjåføren vår, Oladina, som vi har booket på forhånd gjennom folk i Norge. Han holder et skilt med navnene våre, og guider oss bort til bilen sin. Han blir et av de viktigste menneskene for oss mens vi er i Nigeria.

I Lagos bor vi hos en nordmann ved navn Knut Ulvmoen. Han har bodd i Nigeria i omtrent tretti år. Foruten at han er så gjestfri at han lar oss bo gratis i huset sitt (vi hadde ikke hatt råd til hotell, så det er essensielt), er han en viktig kilde til kunnskap om landet for oss. Kuriosa: Han jobber for et av de største afrikanske industriselskapene, Dangote group. Det er få som har kjennskap til han i Norge, men han er faktisk Aliko Dangotes høyre hånd. Aliko Dangote er Afrikas rikeste mann (!).
I løpet av de første dagene i Nigeria får vi et møte med det nigerianske byråkratiet. For å få lov til å filme i Nigeria, må man skaffe en Film Permit til den nette sum av 150 dollar. Dette må egentlig skaffes på forhånd, noe vi ikke helt hadde fått med oss. Heldigvis fikk vi hjelp av Victor Okhai, en gammel traver i Nollywood. Han ble med oss på møtet med det nigerianske filminstituttet, og skapte en forståelse hos dem for prosjektet vårt. Han fikk også heldigvis ordnet det slik at vi slapp å ha med oss en ansatt fra instituttet som skulle følge oss rundt hvor enn vi gikk og passe på hva vi filmet (puh!). Så vi hadde en veldig god hjelper i denne mannen. En ting vi syntes var totalt merkelig, er at man ikke kunne betale for filmtillatelsen med nigerianske naira (den nigerianske valutaen), den måtte betales med dollar. Vi var selvfølgelig tomme for dollar, da vi allerede hadde vekslet de få dollarene vi hadde med oss  om til naira. Nå måtte vi ut på gata igjen (det er et stort svart vekslemarked i Nigeria som foregår gatelangs) for veksle naira tilbake til dollar. Vår sjåfør dealet om vekslingskursen, og vi fikk endelig betalt for vår Film Permit.

I løpet av de neste dagene fikk vi så møtt vår hovedkarakter til dokumentaren, og vi begynte nesten med en gang å filme henne i hennes forberedelser til kortfilminnspillingen. Kjemien mellom henne og teamet funket bra, så vi tenkte at det ikke var noe å vente med. Også det faktum at vi kun hadde ti dager i Nigeria, gjorde at vi ikke hadde noen tid å tape. Det var overraskende enkelt å filme når vi var sammen med Abiola. Alle møter hun var på, hjemme hos henne, eller i bilen – vi følte oss veldig velkomne og ivaretatt de stedene vi kom til. Vi merket fort at når man lager noe utenlands, så er man veldig avhengig av noen som “går god for en”. Man trenger noen som kan ta en med inn i de miljøene man vil se nærmere på.
Dette gjaldt også når vi filmet på selve settet. Vi tok en liten prat med de forskjellige fagfunksjonene, og etter en time eller to kunne vi filme som vi ville på settet. De ble fort vant til oss, og vi ble fort “godtatt”. I løpet av de to innspillingsdagene fikk vi snakket med veldig mange trivelige mennesker, både filmarbeidere og skuespillere. Men også de som eide huset som ble brukt som location, var imøtekommende og positive til vårt prosjekt.

En utfordring i Nigeria generelt, og Lagos spesielt, er strømtilførsel. Strømnettet er konstant overbelastet. Dette fører til til at strømmen går, ofte flere ganger daglig. Det er det statlige selskapet National Electric Power Authority (NEPA) som er ansvarlig for strøm i Nigeria. Folk kaller det bare NEPA, og hvis strømmen har gått sier man gjerne “no nepa today”. Ondsinnede nigerianske tunger mener at NEPA egentlig står for “Never Expect Power Always”… Usikkerheten rundt tilgangen på strøm fører igjen til at folk kjøper strømaggregater for å ha i bakhånd når strømmen faller ut, og duringen av strømaggregater er noe av det som kjennetegner Lagos. Dette gjør det også vanskeligere for de som driver med film, særlig med tanke på å få tatt opp god lyd. Med en gang strømmen går blir man nødt til å fyre opp aggregatet, og da begynner man fort å slite med lyden. De stadige avbruddene er også en utfordring med tanke på flyten under produksjonen. Tid går fort tapt når man stadig vekk må bryte av.

Til tross for noen strømbrudd og noen mindre problem som oppsto under innspilling, fikk Abiola gjennomført innspillingen. Nå skal hun over i etterarbeidet av sin film, mens vi reiser tilbake til Norge for å starte etterarbeidet av vår. Nigeria har bydd på så mange inntrykk, og det er en million ting til vi gjerne skulle skrevet om i dette reisebrevet, men det ville gått alvorlig utover reisebrevsjangerens grenser. Men hvis vi skulle si noe avsluttende, måtte det bli noe sånn som dette: Åpent og humoristisk. Kaos, men også sjarm. Nød og rikdom om hverandre. Impulsivt og spontant. Hardtarbeidende, imøtekommende og stolte mennesker. Nigeria.