Tøffe tider

Herregud,

han er så sinnsykt smart.
Han har sett så ufattelig mange filmer.
Han husker så innmari mange årstall.
Og sist men ikke minst – han husker absolutt alle navn.

Jeg studerer klipp,

men jeg er ikke sinnsykt smart.
Jeg har ikke sett ufattelig mange filmer.
Jeg husker meget få årstall.
Og sist men ikke minst – jeg husker så og si ingen navn.

Så hva gjør jeg på Filmskolen?

Jo, det jeg gjør her er at jeg skjønner hvor lite jeg kan. Det høres kanskje litt rart ut, men det er
faktisk en av tingene jeg driver mest med her på Filmskolen. Hver dag skjønner jeg at jeg kan så
ufattelig lite. Jeg lærer det av lærerne, av de andre klipperne og av resten av kullet. Men det er bra.
Det er på en måte derfor jeg går her.

Det skjer i fellesundervisningen, under forarbeidet, under innspillingen og det skjer ikke minst i
klipperommet. Jeg kan føle at jeg er på vei et sted for så å ikke skjønne noe av hva jeg driver med.
Før gikk det mere av seg selv, men nå stopper det stadig vekk opp. Det er så mange valg å ta og så
mye å tenke igjennom. Hvem handler denne scenen egentlig om?! Skal jeg klippe til total eller
halvtotal eller nærbilde nå?! Hvordan skal jeg bygge den opp?! Den ene læreren etter den andre får
meg til å skjønne hvor lite jeg kan, og jeg takker dem for det.

Her handler det om å holde hodet klart og å kaste seg uti det.

Foreleseren forteller oss om 200 filmer vi burde se iløpet av en forelesning. Han nevner «Rear
Window», «The night of the hunter», «Black Narcissus», «Rififi», «Kiss me deadly», «Wait until dark»
og «The Third Man» i løpet av et åndedrett, mens jeg må prøve å puste rolig.
Kanskje syns ikke han at han vet nok heller? Antageligvis ikke, for det ryktes at de som kan mye vet
at de aldri kan bli utlært. Betyr det at jeg kan mye? For jeg vet så absolutt at jeg aldri kan bli utlært i
klippefaget. Det har jeg allerede lært meg. Men når jeg tenker meg om så tror jeg ikke at denne
foreleseren er opptatt av om han kan nok eller ikke. Han er bare lidenskapelig interessert og det
driver han videre. Det er jo den lidenskapen som må være der. Det er det viktigste .

Jeg gruer meg som faen til å vise frem klippen til læreren fordi jeg har blitt totalt blind. Jeg aner
ikke hva jeg driver med. Men jeg må bare gjøre det allikevel. Det er vanskelig å vise seg sårbar,
men det må jammen til i dette faget. Det tror i alle fall jeg. Og erfaring og kunnskap tar jo tid å
opparbeide seg. Sånn er det bare…

Dette innlegget er nok litt lettere farget av at vi sitter og klipper en Varg Veum film om dagen, og at
jeg brukte dagen i dag på å ikke få til noen ting. Så nå overtaler jeg meg selv til at det er en bra
ting…:)

Kull 7 klipperne advarte oss om at dette året antageligvis kom til å bli det tøffeste, og jeg kjenner
allerede at det kan være noe i det. Det betyr vel at dette kommer til å bli et veldig lærerikt år det da.
Hvis jeg skal være irriterende flink til å se det beste i ting.

Det er tøffe tider på skolen, i klippegangen, eller kanskje spesielt på mitt kontor. Ja, jeg tror det er
der det er verst. Jeg må gjøre noe med det i morgen.

 

 

 

 

Det kommer til å gå bra.