Filmskolens elever i Bergmans fotspor

Bergman-gårdene er en stiftelse som forvalter arven etter Ingmar Bergman. Hans mange hus på Fårö har blitt omgjort til et kunstnersenter, hvor man som kunstner eller forsker kan søke om et opphold på gårdene for å arbeide. Jon Fosse, Henning Mankell og Mikael Douglas er blandt de som har benyttet seg av Bergman-gårdene. I juni i år fikk tre av filmskolens elever innvilget et ti dagers opphold på Fårö. Dette er deres rapport, som også kan leses på Bergman-gårdenes hjemmesider.


For et ungt hjerte treffer Bergman tungt, det er nærmest uunngåelig. Nå er vi unge i helt relativ forstand, vi tre som på mirakuløst vis, synes vi, hadde fått innvilget et ti dagers stipend til ideutvikling på Bergmangårdene. Vi bærer en snittalder på 29, og er på god vei inn i vår første midtlivskrise. Men vi var jo skarve filmskoleelever ennå! Unge i kunsten, det må man kunnne si. Pretensiøse dilletanter, ikke annet. Denne audiens inn i det helligste hadde for oss et snev av det absurde i seg, og følelsene var mange i dét vi durte over sundet fra Fårösund midt på natten. Det var en ung følelse, skamløs iver, forventning og stolthet. Det er ingenting å legge skjul på, vi var som tenårings-groupies som hadde fått backstagepass på en konsert av våre største idoler.

Den unge regissør møter den urgamle Forös sjel. Det blir tungt.

Vi ankom Dämba i mørket, bar inn våre greier og feiret ankomsten med noen glass og god ettermidnattsmat før vi tørnet inn. Tidlig neste morgen våknet jeg til lyden av en fasan like utenfor vinduet mitt. En fasan! Var dette en eventyrøy? Ja, skulle det vise seg.

De neste dagene var helgedager, og siden vi ikke hadde tilgang til Hammars brukte vi dem til å utforske øen, denne sagnomsuste Bergmans øy. Det er ikke hans øy i det hele tatt. Fårö er et sted utenfor tiden, ute av verden, i nesten direkte forstand. Det er en eventyrøy, med sine science-fiction aktige strender, vare furuskoger og uendelige mange meter med steingjerder, lempet på plass gjennom generasjoner av de milde og samtidig ærverdige Fåröbeboerne. Man kan lett forstå hvorfor Bergman la sin elsk på disse menneskene, og følte seg fri her på denne øyen. Men ingen kan eie den, og hvis det er noen så er det fårene, som humper omkring på alle geografiens krinkler og kroker, fullstendig uanfektet av begrepet «eiendomsrett». Det er betryggende å vite, at trenger man noen gang en pause fra vår hesblesende og overindustrialiserte verden, med alle sine skrikende tåpeligheter og meningsløse krav til indoktrinering, så finnes Fårö der. En annen verden. En fredelig verden. Om man ønsker å forlate vår verden i det store og det hele, finnes muligheten for det der også. Det var det Bergman gjorde.

Det kokkes iherdig på kjøkkenet på Dämba.

På mandag fikk vi tilgang til Hammars. Her skulle vi da liksom jobbe, fokusert og intensivt resten av oppholdet vårt. Men i dét vi steg over dørterskelen til mesterens hus og inn i hans vel bevarte private rom, skalv våre unge hjerter. De skalv og skalv, og det gav seg ikke. Vi kunne ikke annet enn å bøye oss for ærbødigheten i oss selv og som stedet utstrålte. Den første dagen gjorde vi bare én ting, vi gikk gjennom huset. Langsomt, varsomt og stille. Vi brukte vel over en time i hvert rom. Vi sa ingenting til hverandre, det var ingenting å si. Ekkoet som lå i huset gjorde all annen lyd overflødig. Det var ekkoet av en gammel mann som ruslet omkring i sitt 56 meter lange hus i sin søvnløshet, slik han selv beskrev sine siste dager. Han er der ennå, det finnes ingen tvil, alle som
setter sine ben innenfor døren på Hammars vil vite det. Og han plirte lattermild over brillene på oss unge som stavrer oss inn i yrket han behersket så fullendt, vi som liksom skal være den nye vinen. Åjadu. Vi følte oss ikke mye som vin eller noe helst annet velsmakende der vi gikk uendelig langsomt gjennom rom etter rom i det store huset, helt til vi alle endte opp i biblioteket hans. Der ble vi resten av dagen, tankefulle, lesende, forsiktig bladende i bøker som hans fingre også en gang hadde bladd i. I en bok vi tilfeldigvis trakk ut av hyllen, en intervju-dokumentar om Woody Allen, stod det på første side: «To the greatest director of all
time, from his greatest admirerer, Woody Allen.» Våre hjerter skalv.

Han moret seg med oss, det var tydelig. Etter noen dager løsnet noe av tyngden i huset, og en aura av velkommenhet sto mot oss da vi kom inn døren. Friske tanker lot til å sive opp mellom stenene på stranden. Biblioteket ble et forsterkningskammer for nyunnfangede ideer. Meditasjonsrommet lot til å gi alle scenarioer eksistensiell dybde. Vi løp rundt i våre egne hoder og forsøkte å fange alle de gode impulsene som huset sjenket oss, samtidig som vi brukte adskillig tid hver dag bare på å fordype oss i vår egen tilstedeværelse der inne, bla i flere bøker, titte på filmer, sitte i alle stolene og tenke: her satt en gang han, akkurat slik som
jeg sitter nå. Et av de absolutte høydepunktene i uken var da vi fikk tilgang til Bergmans egen bio, låven som står like ved huset hvor vi bodde, Dämba. Det var en tidlig morgen, men vi valgte allikevel å åpne dagen med Det sjunde inseglet og Viskningar och rop. Intet river ungdommen ut av søvnen så ettertrykkelig som litt dødsfrykt på morgenkvisten.

Loftet i Bergmans bio.

VHS

Det må sies et par ord om VHS. For oss som er født på 80-tallet har VHS en helt spesiell posisjon i vår ungdom. Det var slik vi først opplevde film. Det var slik den kom til oss, gjerne på et gammelt slitt bånd som var spilt over flere ganger med forskjellige filmer. Filmene var som oftest leid på videobutikken av noens eldre storebror og kopiert mellom to sammenkoblede avspillere. Åja, vi var pirater lenge før noen hadde en gang hørt om Napster. I våre mørke kjellerstuer smuglet vi inn ulovlig kopierte bånd av filmer som våre foreldre i aller høyeste grad ikke tillot oss å se på. Men vi så på dem, og vi så dem på store firkantede tv-er og av flimrende magnetbånd som tresket seg gjennom avspilleren. For oss var det det aller største. Vår egen laterna magica. Pasjonen for det vi holder på med i dag ble sådd i en slik kjellerstue, med en eller annen nedslitt versjon av hva som antageligvis var en amerikansk 80-talls thriller, da det var det våre mødre aller helst ville at vi ikke skulle se. Men det er lenge siden nå, minnene om VHSen er bleknet av tiden, og patentet selv er akterutseilt av sine digitale arvtagere for lengst. Vi hadde ikke tenkt på VHS på sikkert mange år da vi kom til Hammars. Men der var de. Der var de alle sammen! Die Hard, Terminator, Con Air … Bergmans private filmrom var spekket med thrillere. Hvem skulle trodd det? Mellom dem stod selvfølgelig også Tarkovsky, Kieslowski og Carl Dreyer, men det som fanget våre øyne var filmene fra vår barndoms kjellerstuer, for de var alle VHSer! Et helt rom, bare med VHS, og en state of the art CRT-TV og avspillingsmaskin til å bivåne dem på. Som ordtakets smågutter i godteriforretningen stod vi der og visste ikke hvor vi skulle begynne.

For våre unge hjerter har Bergman truffet tungt, men det er uunngåelig.  Det er en vekt vi bærer med dyp takknemlighet. Men den største gleden ved å få audiens i hans relm, er å finne at det er rom der til å være et ungt hjerte. At det er greit å tegne på veggene. At man kan se Die Hard på VHS med god samvittighet. At man kan spille utspekulerte pek på sine gjester til sin egen fornøyelse. Det er mye man kan takke Ingmar Bergman for i ettertid, men vi vil takke for dette. At det ikke var en feil at vi, de unge uskrevne ark, fikk slippe inn i hans hus, og at det ikke ble absurd, men mettet med en mening som vil bli med oss resten av livet.

Vennlig hilsen,
Tomas Solli, Isak Eymundsson og Mikal Hovland.