Hooket
”Jeg har noe å fortelle dere, en ting jeg hørte om i går aftens på middag hos Thomas Stenderup,” forklarer den danske klipperen Niels Pagh Andersen og kikker lurt på oss over brilleglassene. Alle setter seg fremover. Ut på tuppen av stolene. Niels smiler bredt. ”Har jeg fanget deres interesse?”
Det er mye å sette pris på ved Filmskolen, men noe av det de fleste av oss vil sette aller høyest er variasjonen. Skolen baserer mye av sin undervisning på gjestelærere, og nesten hver gang vi får en ny lærer på besøk kan vi vente oss noe nytt og unikt. Det er selvfølgelig ikke hver gang dette er tilfellet, og ei heller ikke alltid dette er positivt, men noen ganger er det virkelig inspirerende.
Niels Pagh Andersen har lang erfaring som historieforteller. Han startet sin karriere som 16-årig assistent hos to av Danmarks viktigste klippere, Christian Hartkopp og Janus Billeskov Jansen. Siden har han blant annet klippet den Oscar-nominerte Veiviseren (1987) og jobber nå hovedsaklig med dokumentarfilm. Han er bosatt i Finland men har hele Skandinavia som arbeidsplass. Dette førte naturlig nok til at det ble mye fokus på dokumentarfilm denne uken, men Niels presiserte tidlig at dette ikke skulle være et kurs i dokumentarfilm, men i historiefortelling. For, når alt kommer til alt, uansett genre, går historiefortelling ut på det samme.
Niels var på Filmskolen for å snakke til oss klippestudenter om dramaturgi, karakteroppbygging, prosess og magien mellom bildene. Hooket – den viktige begynnelsen hver historie må ha. Vi må fange interessen til vårt publikum og som klippere er det viktig å holde på spenningen. Vi gir et løfte. Bare vent litt til, så får du resten. Har vi først fanget publikums oppmerksomhet kan vi ta oss god tid på å bygge opp, fortelle resten av historien. Hovedkarakteren må ha en reell smerte eller et reelt problem, hvis ikke vi forstår problemet gidder vi ikke å bry oss. Han snakker om identifikasjon. Evnen til empati. Som klipper er det viktig å ikke dømme materialet og ødelegge for karakterene man subjektivt skal vise. Vi skal kunne like alle like mye, men de skal også være hverandres motsetninger. Hvis man ikke elsker sin hovedkarakter sperrer det for identifikasjonen. Hvis man ikke forstår et annet menneskes verdier blir det kun et begrenset portrett. Uansett hvor omfattende portrettet av et menneske er, blir det ikke uansett et overgrep mot hele deres liv?
Vårt eksempel er dokumentaren ”Prostitution: Behind the Veil” klippet av Niels selv. Filmen følger Mina og Fariba, to unge kvinner i Iran som forsørger seg som prostituerte i Teheran. Vi snakket lenge om hvordan Niels løste problemstillingen ”Hvordan få publikum til å identifisere seg med to rusavhengige prostituerte?” Erfaringene Niels har fortalt oss om denne uken har inspirert og åpnet oss opp for å se flere muligheter i materialet, i dramaturgien og i samarbeidet med regissøren.
Gjennom de fem dagene lærte vi Niels ganske godt å kjenne og det ble etter hvert en veldig god og tilbakelent stemning i klasserommet. Spesielt da Niels fra første dag innførte regelen om at hvis noen kom for sent, måtte de ha med seg kake til resten av klassen dagen etter. For å si det kort fikk vi i oss både brownies og sjokoladeboller i løpet av uken.
I tillegg til kakespising ble det selvfølgelig også løst oppgaver, hvor vi blant annet fikk 30 minutter på å skrive en historie som vi deretter leste og analyserte i plenum for å komme fram til kjernen av hva en historie er, og hva som kan gjøres for å forbedre våre historier.
En annen oppgave gikk ut på å finne frem til kjernefølelsene, som glede, håp og lyst, og så linke disse følelsene opp mot en bunke bilder vi fikk utdelt. Hensikten var ikke å kombinere èn følelse og ett bilde, men den følelsen som oppstår når vi setter to av bildene sammen, altså følelsen av selve ”klippet”. En svært så spennende og engasjerende oppgave.
Etter lunsj fire av dagene ble vi vist en av Niels’ filmer som vi etterpå snakket om, både om prosess og resultat. De fire filmene var alle dokumentarer, alle svært forskjellige og alle varmt anbefalt.
Den Tyske Hemmelighet (2005) – Regi: Lars Johansson
Prostitution: Behind the Veil (2004) – Regi: Nahid Persson
Mumbai Disconnected (2009) – Regi: Frederik Jacobi, Camilla Nielsson
The 3 Rooms of Melancholia (2004) – Regi: Pirja Honkasalo
Sistnevnte ble i New York Times etter premieren kalt ”The saddest movie ever made” mens Mumbai Disconnected var en absurd komedie, så det var et vidt spenn vi fikk presentert. Danskene har virkelig begynt å gjøre sitt inntog på Den Norske Filmskolen, men hvis det fortsetter på denne måten, ser vi ikke annet enn positivitet i det.
P.S: Vi fikk aldri vite hva Niels hørte på middagen hos Thomas Stenderup. Forhåpentligvis kommer han tilbake på besøk og forteller oss slutten på historien en vakker dag.
