Flashback og payoff

De aller første timene jeg var på Den norske filmskolen var i et stappfullt klasserom med 41 andre nervøse mennesker. Disse menneskene var mine nye, men fremmede klassekammerater. Fremtidige kolleger i et vakkert aldersspenn fra 21-36 år. Bakerst i rommet fyltes en rad med lærere, teknikere, resepsjonister og en hel skokk mennesker jeg fortsatt er usikker på hvem er den dag i dag. Alle nysgjerrige på det nye kullet på Filmskolen. Kull 7. Oss.

Jeg tittet meg rundt og oppdaget raskt at mange satt sammen med noen de tydeligvis kjente fra før. Jeg var alene. Heldigvis var jeg ikke alene om å være alene. Jeg fant en plass på bakerste rad ved siden av en trønder og ei fra Bærum.

”Hva hvis klassen ikke liker meg? Hvem går i klassen min, han der? Tro hvilken linje hun i rødt skal gå?” var tanker som gikk gjennom hodet mitt. For alle kan si med handa på hjertet at første skoledag er skummel uansett alder. Tror ikke at det ville vært et godt første inntrykk hvis mamma var med meg, selv om jeg innerst inne skulle ønske at noen jeg kjente kunne holde meg i handa.

Oppropet holdes av undervisningslederen – linjevis selvfølgelig. Nå snart får jeg vite hvem som går i min klasse, tenker jeg. Manus, roper han. Det går fort, altfor fort! Jeg får ikke med meg halvparten av manusgjengen og plutselig står en mann fremme og sier at han er vår lærer. Det tror jeg han sa i hvertfall. Er litt usikker ettersom han snakket finsk.

Nei, vent litt. Han snakker… Dansk. Gisp! Hvordan skal dette gå, tenkte jeg. Jeg forstår så vidt nord-svensk, hvordan i alle dager skal jeg forstå linjelæreren min?!

Når man er fra Karasjok der 90% av snakkingen foregår på samisk og de resterende ti prosentene på gebrokken bokmål så er det ikke lett å forstå dansk. Det er faktisk lettere å forstå tysk enn dansk, selv om du aldri har åpnet en bok som heter ”Ein zwei, deutsch!”

Min tankeprosess avbrytes av at oppropet er over. Faen, jeg fikk aldri svar på hvilken linje hun i rødt hører til. En høy smilende mann kommer frem og snakker til oss på tysk.

– Kære alle sammen. Vælkommen til Den Norske Filmskole. Jeg er jeres dekan Thomas.

Nei det var også dansk. Igjen..

– I forstår hvad jeg siger? Fortsetter den høye smilende dansken.

Jeg ser meg rundt. Alle nikker, noen roper til og med Ja! Jeg nikker iherdig selv om jeg aller helst vil riste på hodet. Dansken fortsetter. Jeg konsentrerer meg. Han beveger leppene. Jeg hører noen lyder, men forstår ingenting.

Dansken stopper opp og smiler lurt, mens mine klassekammerater ler. Shit, han sa en vits jeg ikke forstår pga språklige barrierer! Når dekanen sier en vits må du le, slik et det bare. Derfor presser jeg en frem, den er falsk som bare det. Heldigvis kjenner ingen meg og min ekte latter, så denne gangen slapp jeg billig unna.

Trønderen lener seg bort til meg. – Forsto du nåt a’ d hanj sa?
Jeg rister på hodet. Hun smiler og skubber borti meg med albuen. ”It æ hæller, sjøh”
Plutselig var jeg ikke alene lenger. Slik sørget dekanen for at jeg fikk min første venn på filmskolen.

Innerst inne tror jeg at dekanen visste at majoriteten hadde problemer med å forstå hva som ble sagt. Whiteboarden ble rullet frem og dekanen tusjet.
”Filmskolen er retten til at begå fejl!” og ”Filmskolen er jeres skole.” Dette var første gang vi hørte disse setningene, men langt ifra siste gang.

I løpet av et år hører vi de to setningene fire ganger. Første skoledag, siste skoledag før jul. Første skoledag etter jul og siste skoledag før sommerferien. Høres kanskje mye ut når jeg skriver det på denne måten, men jeg syns det er fint å bli påminnet om at det er lov å satse – ta sjanser – gjøre feil å lære av dem. Det er en skole, ikke et produksjonsfirma tross alt.
Det deilig å få høre at det er vår skole. Det er vi som skal trives og le sammen i gangene. ”Det blir hva du gjør det til” sies det. Men hvorfor bare si det, hvorfor ikke gjøre det?

Jeg vil si at vi på kull 7 har lykkes med begge punktene som vår kjære dekan la frem 10.august 2009.
Vi har gått et år på filmskolen og startet nettopp på det andre året. Bare det i seg selv beviser punkt 2. Vi har kommet tilbake etter sommeren, vi vil være her. Hvorfor?
Jo, fordi vi har gjort dette til VÅR skole. Vi har det gøy, vi trives på skolen og vi trives med hverandre. Det er et helvettes slit noen ganger med lange dager, diskusjoner, tårer og brutal ærlig feedback. Men når vi setter oss ned og får pusten igjen så smiler vi og ser hvor gøy vi har det her.

”Retten til å begå feil” trenger vel ikke utdypes så veldig mye. Satser du på å gjøre noe du aldri har gjort før(learning by doing) så skriver du samtidig under på en kontrakt at du risikerer å feile. Har du retten til å begå feil så er det lettere å skrive under på den kontrakten.

Det siste året har vi hatt ni fellesproduksjoner(øvelser) og fra hver oppgave kommer det seks forskjellige snutter mellom 2-4 minutter. Dvs. på det første året har vi produsert minst 54 øvelser(om ikke mer?) som har veldig varierende kvalitet. Alle har risikert å feile. Alle har feilet, opp til flere ganger.

Vi begår feil for å lære. Vi har nemlig retten til det og den akter vi å bruke så lenge vi er studenter ved Den Norske Filmskolen.

Åse Kathrin Vuolab
Manus, Kull 7